Barn og unge med utviklingshemming i skolen

Ifølge WHO har 1–3 prosent av befolkningen utviklingshemming. Svært mange av disse går i vanlige klasser.

Så selv om det relativt sett er få elever i skolen med utviklingshemming, betyr dette at de fleste lærere må regne med å kunne få en eller flere utviklingshemmede i sine klasser i løpet av noen år. Som Engh selv påpeker, er det svært få bøker som er utgitt med tanke på utviklingshemmede i skolen. Kanskje er det fordi de er en liten gruppe, at de har fått så begrenset oppmerksomhet?

Roar Engh gir her et meget viktig bidrag for å rette søkelys på denne gruppen. Han tar oss på en meget engasjerende måte med inn i de problemene som de utviklingshemmede selv, deres foresatte og lærerne deres opplever. Boka er både interessant, spennende, opplysende, og i tillegg er den velskrevet. Han bruker et lett og tilgjengelig språk, og det går tydelig fram at dette er et område han kan mye om. Selv om boka i stor grad er forskningsbasert, er den lettlest.

Dessverre har de fleste av oss lærere, lærerutdannere og lærerstudenter svært begrenset kompetanse på dette området. Ikke minst derfor er boka til Engh så viktig. Som vanlig er det lettere i ettertid å si hva som burde vært gjort, enn i nåtid å gjøre det. Enghs bok kan hjelpe oss å ta de riktige grepene raskest mulig.

Utviklingshemming er et meget vidt begrep, som Engh hjelper oss til å få oversikt over. Han viser mangfoldet ved konkrete eksempler. Det er spennende å lese om de to meget ulike elevene han presenterer i starten av boka. To temmelig forskjellige historier, slik realitetene også er.

Engh gjør oss oppmerksom på at den desidert største gruppen er de med mild grad av utviklingshemming. Han gir oss også en god innføring i hva det vil si å ha mer alvorlige grader. Og ikke minst hvordan det kan tilrettelegges for de ulike gruppene. I skolesammenheng diskuterer han overgangene mellom barnehage og barneskole, videre til ungdomsskole og til videregående. Han viser dilemmaene spesielt små kommuner står overfor når det gjelder integrering, oppfølging og mangel på fagpersoner. Det er verdt å merke seg de rådene han gir for å få det til å fungere best mulig.

Blant de til sammen 14 kapitlene finner vi prinsipper for god undervisning. Han har også med interessante kapitler om leseopplæring og om matematikkundervisning. Engh gir ikke konkrete eksempler på opplegg og begrunner hvorfor, men han presenterer mange ideer og gir mange gode råd. ASK (alternativ og supplerende kommunikasjon) er skrevet av Asgjerd Vea Karlsen. I Opplæringsloven framgår at mange elever har rett til alternative kommunikasjonsformer. ASK krever spesielle kvalifikasjoner, og det er å håpe at flere lærere setter seg godt inn i dette.

I det nest siste kapitlet forteller to mødre om sine erfaringer med å ha utviklingshemmede barn. Mye av det som framkommer her, er nærmest hjerteskjærende å lese og forteller hvor lav kompetansen er hos mange av dem som har ansvaret for at opplæringsloven følges. Deres barn fikk etter hvert plass på Signo, en skole for døve med tilleggsfunksjonshemminger. Både elevene og de foresatte beskriver et nytt og bedre liv etter det. I det siste kapitlet presenteres Nordskogen barneskole, som har en forsterket avdeling med lang erfaring med elever med utviklingshemming.

Så kan vi spørre oss om hva som er best: integrering i vanlig skole/klasse eller spesialskole. Selvsagt er det individuelt, samtidig som det avhenger av det generelle tilbudet i kommunene, der selvsagt små kommuner har mest problemer med å gi tilfredsstillende tilbud i tilknytning til «normalskolen». Noen hevder at spesialskoler og spesialopplegg i stor grad kan legges ned, siden det mange steder ikke påvises særlig positiv effekt. Det blir nærmest en selvoppfyllende profeti, siden en stor del av undervisninga i mange spesialopplegg drives av ufaglærte. Her bør vi se til Signo, Nordskogen og mange flere.

Roar Engh har igjen kommet med ei meget god og meget viktig bok. Den bør bli obligatorisk lesing for alle som har tilknytning til skole og undervisning. Anbefales!

 

Anmeldt av Geir Martinussen, Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning, GFU, Høgskolen i Oslo og Akershus.

Powered by Labrador CMS