Leve litt mer

Er jeg fri nå? - tidsklemme i verdens beste land
Av Linn Stalsberg
Aschehoug forlag 2013
297 sider

Sosiolog Linn Stalsberg ser tilbake på den norske kvinnekampen og hva vi har oppnådd, samtidig som hun peker på flere urovekkende trekk ved samfunnet vårt, og på mulige løsninger.
Det norske idealet i dag er å klare både omsorgsansvar, husarbeid og et lønnet fulltidsarbeid samtidig. Offisielt er denne hverdagen likestillingens triumf og et gode for menn, kvinner og barn. – Men er den det? spør Stalsberg. – Hvorfor arbeider nesten halvparten av småbarnsmødre deltid? Hvorfor får vi alle debattene og forskningsrapportene om tidsklemmer, stressede voksne og barn, utbrente og sykemeldte arbeidstakere? Hvorfor skjer flest skilsmisser i småbarnsfasen?

Linn Stalsberg oppfordrer oss til å være bevisste det livet vi lever og hvilke politiske rammer som setter betingelsene. Feminister på 1970-tallet mente at første skritt mot kvinners frigjøring var å snakke om utfordringer hver og en føler på i hverdagen, for på den måten å finne et mulig samfunnsmønster. Deretter kunne man endre det sammen. Stalsberg prøver det samme. Hun ønsker å finne ut hvordan vi egentlig har det i vår kultur i dag, og hvorfor vi lever som vi gjør med tidsklemme og travelhet. Som Kristin Briseid, i boken Likestillingslykke (2012), mener Stalsberg at det feministiske prosjektet er okkupert av kravet om profitt, konkurranse og karrière, og at omsorgsverdier undervurderes. Feminister på 1970-tallet krevde seks timers arbeidsdag eller rett til deltid for småbarnsforeldre. De hadde visjoner om et annet samfunn med større vekt på menneskers behov og mindre vekt på økonomisk vekst. – Må ikke dette være mer relevant enn noensinne, i vår tid med både klimakrise og finanskrise, undrer Stalsberg. Hun ser lite til slike tanker om en større samfunnsendring i feministisk debatt i dag. – Kanskje har vi glemt samfunnskritikken når vi kjemper for likestilling? Ble kvinnefrigjøringen ofret på likestillingens alter? spør hun retorisk.

Tidsklemme innebærer mangel på frihet; mangel på kontroll over hverdagen, en ubalanse mellom ytre krav og indre ønsker som kjennes umulige å kombinere mener Stalsberg. Hun minner om at frihet alltid har vært, og alltid må være, en essens i all feminisme, og at kvinnefrigjøring er et begrep som rommer mye mer enn likestilling. Hun viser sammenhengene i samfunnsmatrisen, og avstanden mellom idealet som statsråder og enkelte profilerte feminister fremholder og hverdagen mange vanlig folk opplever. – Er den dårlige samvittigheten og skvisen vi kan kjenne på mellom eget behov for selvstendighet og arbeid på den ene siden, og barna på den andre, en form for moderne kvinneundertrykking? Vi har muligens skapt et smart, samfunnsøkonomisk gunstig og effektivt system, men er det et klokt et?

«Feminismen må være systemkritisk» er et av bokens viktigste budskap. Det gjelder særlig temaet tidsklemme. Det burde være en selvfølge at kvinner skal kunne jobbe og ha barn på samme tid uten at det går utover helse og velvære, men slik er det ikke i dag, sier Stalsberg. Utfordringen fremover er å få til dette. Stalsbergs analyser er grundig underbygget. Foruten fortellinger fra egen hverdag som fulltidsarbeidende journalist og tobarnsmor, fremlegger hun en betydelig mengde intervjuer, sakprosa og forskningsrapporter fra ulike fagfelt. Løsningene Stalsberg skisserer er dyptgående forandringer i arbeidslivet, muligheter til deltidsarbeid for begge kjønn, kortere arbeidstid med full lønn for småbarnsforeldre – en samfunnskritisk feminisme som krever hensyn til miljø og menneskers beste.

En feminisme som ser at ikke alle former for likestilling er kvinnefrigjørende. En feminisme som alltid er klassebevisst, og som handler solidarisk med kvinner i andre klasser og i andre land. Stalsberg har et langsiktig og helhetlig perspektiv. Hun viser også til Achim Steiner, visegeneralsekretær i FN og leder av FNs miljøprogram, som mener at verden kommer til å oppleve voldsomme naturødeleggelser hvis de nåværende mønstrene av produksjon og forbruk videreføres. Derfor må vi legge om måten vi lever, produserer og forbruker på, påpeker Stalsberg, og endringene må skje kollektivt i systemet.
Et felles feministisk krav fra kvinner og menn om kortere normalarbeidsdag vil gjøre livet bedre for både oss; kvinner og menn, barna våre og miljøet, ifølge Stalsberg. Både for henne og Briseid er kvinnekamp å kjempe for et arbeidsliv som i større grad er tilpasset det omsorgsansvaret vi har. Bøkene deres kan være en nyttig øvelse i søstersolidaritet; lese og lytte, for her er mye å lære, også for menn.