Mobbing på arbeidsplassen

Mao bygget sitt rike med redskaper som for eksempel ”splitt og hærsk”. Han brukte kunnskap om menneskenes primære behov, enkel psykologi, gjennomført propaganda i alle media, ingen informasjon og alle som kan være i nærheten av å ytre noe negativt (tenke selv) – blir rett og slett fjernet, gjerne av sin nabo i ”Maos navn”.  Nei, selvfølgelig blir ingen fjernet av øveriheta i Norge, men likhetstegnet her er den frykt og utrygghet en slik leder skaper. Ingen er trygge, for det kan være deg som er nestemann, og du har sett hva din forgjenger fikk gjennomgå.

Er du kjapp, kan du sette pekefingeren på din kollega, så er du trygg en stund. En slik leder sørger også for aldri å få pekefingeren på seg selv, men har sine lakeier som utfører selve ”utpsykings” prosessen. Som lojalt er øyne og ører, og informasjonskilde.  Manipulasjon er vel ordet her. Og dette, mine damer og herrer, er en middels stor arbeidsplass rett borti gata deres. Det er gjerne en person som skaper denne redselen og utryggheten, som selvfølgelig ikke har noe med ledelse eller pedagogikk å gjøre.

Ei heller folks ”udugelighet” som arbeidstaker. Det har noe med lederens eget behov for makt, kamp, konflikter, og kontroll. For all del, det er ikke sikkert at personen er en leder heller, men la oss si det. Rådet man får er å fjerne seg fra slike folk, si opp jobb – gå videre – ikke lage noe ”styr”, eller som mange gjør – legge seg flate og unngå å si noe som helst som kan sette fokuset på dem selv, og så blir man der man er.

Disse lederne har et nettverk som gjør dem umulige å fjerne, er min erfaring fra kommunal sektor. Og selvfølgelig blir man, indirekte, bedt om å holde kjeft. Ingen dårlig reklame for kommunen! Man blir behandlet som et hår i suppa. DU er problemet, fordi du setter lys på noe ubehagelig, og ubehageligheter – vel – det er veldig vanskelig.

Vi har alle slags foreninger og forbund, helsetjeneste og arbeidstilsyn. Vi har verneombud og tillitsvalgte. Det er rådmenn, kommunalsjefer, avdelingssjefer og gudene veit hva mer. Det er kurser om psykososialt miljø på arbeidsplassen. Det er så mye papirer og permer. Men er det ikke rart?

INGEN kan hjelpe deg når du trenger det. ”Det er aleine du er…” skriver Margret Skjelbred i et dikt, og gudene skal vite at den dama har rett. Noen vil ikke gi opp, med en viss rettferdsfølelse, uten kamp - og møter er mur. En stor, stor, kinesisk mur. En Berlinmur. Og de fleste må gi opp. Orker ikke det massive trykket, som går ut over mental helse og privatlivet generelt. Taperfølelsen er stor akkurat da.

Når man er kommet til en arbeidsplass som virkelig er bra, først da klarer man å se hvor sykt det er. Om ikke lederen har gitt deg så dårlige referanser at du har problemer med å få jobb senere da, det er også en faktor.

Men la oss si at du er kommet til ”himmelen”, og har fått det hele på avstand og hverdagen er grei, så får du en telefon fra en ”gammel” kollega som forteller deg at nå er det hun som blir ”tatt”. Og måten hun blir ”tatt” på er dobbelt så krenkende og så klart straffbart i forhold til arbeidsloven som det kan få blitt.

Hva gjør du da? Hva gjør man da? Kontakte hvem? Spørsmålet som står igjen er uansett: Er det virkelig rett at den personen som skaper frykt og utrygghet, som krenker andre og manipulerer, skal den personen få bli? Er det sånn vi vil ha det? Er vi en gjeng med sauer?