Dopingkultur og nasjonale prøver
La meg innledningsvis slå fast at kunnskap er viktig og at prøver og vurdering av elever alltid har vært og alltid vil være en viktig del av skolens hverdag. Elevene trenger vurdering for å komme seg videre opp læringstrappa.
Men det er min påstand at testing av elever med påfølgende rangering av skoler mer hemmer enn fremmer læring.
La meg innledningsvis belyse med et eksempel hvordan fritak av elever i forkant av de nasjonale prøvene gjør en sammenlikning av skoler verdiløs. På en skole i Nordland som jeg har god kjennskap til deltar ikke elever som har spesialundervisning i et par timer i norsk på den nasjonale leseprøven. På naboskolen i samme kommune blir elever i samme kategori ikke fritatt for prøven. Det resulterer selvsagt i at det rangeres og sammenliknes noe som ikke er sammenliknbart. I barnemunn heter dette; det er urettferdig, det er juks. En ting til. For å løfte elevene fram til ny læring må prøvene umiddelbart etterfølges av vurdering med effektiv framovermelding til elevene. Hvor går jeg? Hvordan gjør jeg det? Hva er neste steg?
Et sideblikk. Dopingkulturen i idretten har utviklet seg fordi mange utøvere ønsker å stå øverst på seierspallen. Dette ønsket er så sterkt at til tross for risikoen for å bli avslørt, jukser idrettsutøvere. I det øyeblikk en starter med å rangere skoler etter resultat på prøver, og samtidig knytter prestasjonslønn for lærere og rektorer til prøveresultatene, er det stor fare for at etikken lister seg ut av skolestua. Jeg tror de fleste vil være enig i at det er svært skadelig dersom enkelte elever ikke får lov til å delta på nasjonale prøver fordi de kan komme til å trekke ned gjennomsnittet på skolens prøveresultat.
En annen viktig grunn til at rangering av skoler blir meningsløs er at det ofte er større variasjoner med hensyn til faglige prestasjoner internt på den enkelte skole enn mellom ulike skoler. De som har arbeidet i skolen vet også godt at det kan være stor variasjon med hensyn til prøveresultat mellom to grupper innenfor den enkelte klasse.
Jeg har fått mange henvendelser i form av meldinger og brev etter at jeg har uttalt meg kritisk til rangering av skoler ved hjelp av resultatene på nasjonale prøver. De aller fleste henvendelsene er positive til at denne debatten blir reist. En lærer i Oslo skriver at hun stadig undrer seg over hvor det blir av de ordinære timene hvor elevene undervises i fagene – når stadig flere timer brukes til å forberede seg til tester. Utdanningsforbundet Oslo og Utdanningsforbundet Akershus går sammen om å arrangere et møte i Folkets Hus 19 november der møtetema er: "Testing, kartlegging og rapportering – utdanningen på et blindspor? Finnes det alternativer?" Så at dette er et viktig diskusjonstema blant lærere i Oslo som i landet for øvrig er åpenbart.
Jeg vil avslutte med en ny påstand. Vi har en god skole i Norge fordi vi har mange dyktige lærere og flinke elever. Når vi skal gjøre skolen enda bedre må vi satse på det som virker. Forskning om læring og lærernes erfaringer må gjøres til de viktigste premissleverandørene for kurs og veivalg i skolen. Jeg drister meg til å si at dersom alle pengene som i dag brukes til å holde liv i testbyråene som konstruerer prøver, selve gjennomføringen av prøvene og alle utgiftene som går med til å administrere ordningene, i stedet hadde blitt brukt til det som er skolens hovedoppgave, undervisning, ville skolen i Norge blitt enda bedre.
Så har jeg et ønske helt til slutt. Klasser med 30 elever er meget krevende og noen ganger uhåndterlig for lærere uansett hvor dyktige de er. Jeg ønsker meg klasser med 15 elever i sentrale fag heller enn 30 fordi det nokså sikkert ville gitt seg utslag både i form av bedre trivsel og mer læring. Det må satses på det som virker. Grisen blir som kjent ikke tyngre av at den veies flere ganger. Slik er det også med testing i skolen.
