Om skoleledelse og BI

Brun har rett i at det nok er nyttig for meg og andre å tenke over våre holdninger til utdanningsinstitusjonen BI. Mitt innspill Hva slags styring ønskes over norsk skole? var ment å være en meningsytring om hva slags skoleledelse vi ønsker og trenger, og om hva slags utdanning en skoleleder trenger. Jeg er glad for at Marianne Brun har oppfattet det, og i innlegget Utdanning fra BI og medlem i Utdanningsforbundet? sier seg enig med meg i det alt vesentlige innholdsmessig.

Når jeg likevel tillot meg et spark til BI – utdannede skoleledere, var det med bakgrunn i et stort oppslag i Dagens Næringsliv den 21.12. 2007 under overskriften ”Rektor med resultatkrav”. Ingressen meddelte at ”Oslo-skolen drives som et konsern der elevenes resultater tilsvarer bunnlinjen”. Elevenes ”resultater” er definert som karakterer og score på nasjonale prøver.

Hele artikkelen er gjennomsyret av det som jeg opplever som et stort problem i dagens styringsregime, nemlig bedriftsøkonomens språk og tenkemåte. Ett eksempel til: ”Oslo kommune bruker også en indikator som rensker elevenes resultater for sosioøkonomiske faktorer. Vi kan se hvor gode skolene er…”

Mon det. Jeg har i friskt minne den formelen Kristin Clemets økonomer lagde som forsøk på å få til akkurat dette. Der var mange variabler, for å si det slik. Jeg burde sikkert i mitt innlegg ha henvist til denne artikkelen i DN, i stedet for å gi inntrykk av å skyte på alle BI-utdannede skoleledere. Så kunne vi ha spennende diskusjoner om bruk av forskning, som vi er helt enige om at skolen og lærerne har stort behov for å bruke mer enn tilfellet er i dag.

Den nåværende sterke tro på evidensbasert kunnskap reiser imidlertid mange viktige spørsmål. Skal den erstatte skjønn og praktisk erfaring, eller integreres i skjønn og erfaring? Vil evidensbasert praksis legge føringer og styre vesentlige beslutninger i utdanningssystemet i retning av nyttemaksimering og effektivisering? Innsnevrer eller utvider den det profesjonelle handlingsrommet? Denne debatten vil vi nok måtte ta, bl.a. med Stortingsmelding 31s forslag om oppretting av et nasjonalt Kunnskapssenter.

Det jeg liker minst ved Marianne Bruns innlegg, er hennes antydning om at hun kanskje bør eller ”må” skifte organisasjon fordi Utdanningsforbundet etter hennes mening har et fordomsfullt og nedlatende syn på BI-utdanning. Kan vi ikke heller gå inn i en fordomsfri debatt om hva slags ledelse vi trenger i norsk skole? For Brun er vel enig med meg i at det noen ganger kan være nyttig å tegne opp noen ytterpunkt som utgangspunkt for en slik debatt? Det var det jeg forsøkte å gjøre.

Marianne Brun viser gjennom sitt innlegg at hun tenker skolefaglig og pedagogisk – og takk for det! Jeg lover på min side å sette meg bedre inn i BI sine fagplaner og pensum for skolelederutdanningen, og å være mer forsiktig i min omtale av denne! Med fortsatt håp om god debatt om norsk skoleledelse!