Hva slags styring ønskes over norsk skole?

Signalene nå er temmelig utydelige og motstridende. På den ene siden overfalles skolen av bekymring for manglende faglige resultater.(les: middelmådige resultat i PISA -undersøkelsen!) En skulle tro alle disse bekymringene ville føre med seg sterke ønsker om god pedagogisk skoleledelse!

Norske skoleledere melder imidlertid, nettopp gjennom spørsmålene i tilknytning til PISA, at de har for liten tid til pedagogisk ledelse. Faktisk mindre tid enn de fleste skoleledere i OECD-området.

Hvilke politiske konklusjoner trekkes av dette?
Ingen som helst, så langt jeg kan se.

I Norge beholder vi ufortrødent vår tro på målstyring og New Public Management. Norske kommuner organiserer seg stadig oftere med bare to nivå – rådmannsnivået og den enkelte barnehage/skole/institusjon. Rektorer får ikke lenger kalle seg rektorer, de skal hete ”resultatenhetsleder” eller ”virksomhetsleder” eller noe i den retning. Målet er at de skal normaliseres inn i den kommunale familie. De er selvstyrte enheter, som skal stå for full budsjettstyring og all administrasjon.

Det synes å ha vært viktig for kommune-Norge å ikke la skoler beholde sitt særpreg, men gjøre dem lik alle andre.

Konsekvensen er selvsagt at rektor sitter nedlesset i administrativt arbeid – en skole er en stor bedrift med mange ansatte og et komplekst oppdrag.

Den pedagogiske ledelse av skolen står i fare for å bli den delen av lederarbeidet som gjøres når alt det andre er gjort. Og det er ikke bra nok!

New Public Management – ideologien tilstreber flate strukturer og mener at mellomledersjiktet er overflødig. Det innebærer at norske kommuner over noen år har bygget ned sin skolefaglige kompetanse til et absolutt minimum. For noen år siden ga KS i oppdrag til Institutt for By – og regionsforskning og Rogalandsforskning å evaluere noen to – nivå- kommuner. Resultatet ble presentert under den talende overskriften ”Herre i eget hus – eller alene hjemme?”

Nøkkelperson for skoleutvikling

Desto mer deprimerende, da, at dagens idealskoleleder ser ut til å være den BI-utdannede som kaller elevenes resultater (og jeg vil tro vi her trygt kan si at resultat = karakterer) som bunnlinja, som driver med swot- analyse for effektiv drift og som elsker brukerundersøkelser.

Det er ikke noe galt i å drive effektivt. Det som er galt, er når bedriftsøkonomiens språk og tenkemåte gjennomsyrer virksomheter som er vesensforskjellig fra bedrifter som driver med lønnsomhet som mål.

Jorunn Møller, faglig leder for masterprogrammet i skoleledelse ved Universitetet i Oslo, sier i en artikkel i tidsskriftet Bedre Skole, bl.a. følgende:
”Det profesjonelle skjønnet som vi tidligere tilla lærerne, er i stor grad blitt korrigert av politisk retorikk og økt byråkratisering. Tillit er erstattet av krav til evaluering, rapportering og kontroll. Konsekvensen er at kvalitet i dagens skole er i ferd med å endre seg fra å være et faglig begrep til å bli et administrativt begrep.”

Og da er jeg til kjernen. Når ”alle” nå ser ut til å være opptatt av å øke norske elevers kunnskapsnivå, hva er det da de snakker om? Hvis det man vil, er å skape gode og trygge læringsmiljøer som stiller krav og har forventninger til elevene, da må skolelederne gis tid og anledning til å prioritere den faglige ledelsen. Hvis vi bare er opptatte av målinger og tester, kontroll og brukertilfredshet, da kan vi trygt fortsette å dyrke fram den bedriftsøkonomiske skolelederen.

Det er på høy tid å hente fram igjen god skolefaglig kompetanse på kommunenivå og virkelig satse på faglig skoleledelse!

 Ingunn Alver er lærer og tillitsvalgt i Utdanningsforbundet (sitter i sentralstyret)