Ett blikk kan være nok til gi det barnet som trenger det, en ekstra motivasjon til å tørre å prøve selv, skriver forfatteren av denne fagartikkelen.
Ett blikk kan være nok til gi det barnet som trenger det, en ekstra motivasjon til å tørre å prøve selv, skriver forfatteren av denne fagartikkelen.

Fagartikkel

Rollelek forebygger atferdsvansker

Gutten som ikke våger å gå bort til de andre. Jenta som ødelegger leken til de andre. De andre barn tar ikke kontakt med dem i lek. Hvordan skal de få seg venner og være i positiv samhandling med andre resten av livet?

Publisert Sist oppdatert
Barnehageansatte må se dem og få dem delaktig i lek; slik bygger man sosial kompetanse. Med andre ord: en forebygger atferdsvansker.

Lek er en naturlig del av barnas liv og bør derfor være hovedfokuset i barnehagen. Hverdagen er fylt med rutiner, rydding, pedagogiske programmer, kartlegging, og så videre. Hvor er den grunnleggende leken blitt av? Lek er noe de lærer seg og som utvikles i samhandling med andre. Flere beskriver leken som viktig fordi barna bruker den til å prøve ut normer og regler, de bearbeider inntrykk, de prøver ut sine kommunikasjonsferdigheter og blir kjent med seg selv og andre (Sørensen, Godtfredsen, Modahl & Lerdal, 2011. Sjøvik, 2007. Kvello, 2012). Spesielt gjelder dette rollelek siden den stiller større krav til ferdigheter i samhandling med andre barn.

Sosial kompetanse kan blant annet defineres slik: «Kapasitet til å integrere tenkning, følelser og atferd i forsøk på å lykkes med bestemte sosiale oppgaver og oppnå positive utviklingsresultater.» (Ogden 2009, s.38)

Mange barn strever etter å få venner og å mestre oppgaver sammen med andre barn. Barna har utallige normer og regler som de skal forstå og tilpasse seg. Dermed kan en beskrive barn som har mangelfull sosial kompetanse som barn som ikke klarer å bli værende i leken, eller som ikke kommer inn i leken av ulike grunner. De har ikke nære venner og/eller de følger ikke normer og regler.

Samuel A. Kirks definisjon av atferdsvansker er «avvik fra aldersforventet atferd som klart forstyrrer eller hemmer barnets egenutvikling og/eller forstyrrer andres liv». (Kirk referert i Aasen, Nordtug, Ertesvåg & Leirvik 2002, s.33)

Dette er blant annet barn som har manglende sosial kompetanse, der en ser at den manglende sosiale kompetansen på lengre sikt hindrer barnas utvikling, og det påvirker miljøet negativt. I barne-hagen fremgår dette tydelig når et barn ikke mestrer leken i samspill med andre barn på samme alder. Dermed kan en påstå at barn med mangelfull sosial kompetanse har eller ligger i faresonen for å få atferdsvansker, og det blir derfor viktig å forebygge dette før de begynner på skolen.

Årsaken til atferdsvansker

Årsaken til at barn har mangelfull sosial kompetanse sett fra et individnivå, kan være biologiske faktorer, eller det kan være avhengig av kvaliteten omsorgsgiverne gir de første leveårene (Aasen et al. 2009). I et systemperspektiv kan barnehagen være årsaken til atferdsvansker. Barnehagen har stor påvirkning for barnets utvikling psykisk, fysisk og sosialt. Den blir blant annet brukt som et forebyggende tiltak igjennom barne-vernet, det sier noe om ansvaret som ligger på barnehagene.

Palma Sjøvik (2007) understreker barnehagens betydning for forebyggende arbeid, og hvor viktig det er at personalet hjelper barna inn i positive relasjoner med andre og i lek. Dette står det også om i rammeplanen: «Barn som ikke deltar i lek, holdes utenfor eller ødelegger andres lek må gis særskilt oppfølging.» (Kunnskapsdepartementet 2006, s.26)

Derfor er det særs viktig å vurdere sin egen praksis når et barn ikke mestrer det sosiale fellesskapet og de normene og reglene som hører til der. Er kvaliteten god nok for det enkelte barn? Hvordan kommer lover og retningslinjer til uttrykk i den enkelte barnehage? Drugli (2010) trekker frem sentrale faktorer som antall barn per voksen, gruppestørrelse og utdanningsnivået på personalet når vi prater om kvalitet. Det blir vanskelig å sikre at hvert enkelt barn blir sett hvis det er stort fravær blant personalet. Det blir også vanskelig å oppdage barn som har manglende sosial kompetanse hvis det ikke er kvalifisert personale til stede som har fagkunnskaper om dette. Dette påvirker kvaliteten i barnehagen som igjen vil påvirke barnets utvikling.

Barn lærer av andres atferd og tilbakemeldinger de får fra andre barn og voksne. Bandura utviklet denne sosiale læringsteorien, også kalt modell-læring (Aasen et al. 2009). Barna lærer også gjennom å se på andres atferd og reaksjoner uten å være direkte involvert. Hvis noen i personalet mangler et godt nok syn på hva barn er og trenger, og ikke er seg bevisst sin egen rolle og sin egen påvirkningskraft, kan dette virke negativt på barnegruppen og enkeltbarn.

Lek i forebyggende arbeid

Det er viktig å være med barna i lek fra begynnelsen av, slik at eventuelle atferdsvansker forebygges. Da kan barna oppleve at de mestrer det sosiale fellesskapet som er i rollelek, det påvirker selvfølelsen og egen identitetsutvikling. Hvis en kun observerer og vurderer på sidelinjen, er en kanskje i større grad avhengig av å koble inn andre systemer som for eksempel pedagogisk-psykologisk tjeneste, helsestasjonen og/eller barnevernet. Det er større sannsynlighet for at vanskene vil eskalere etter hvert, enn at de vil gå over av seg selv (Ruud 2012)

Gjennom leken kan vi se hva som interesserer barna. De leker det de er opptatt av, og dette kan de voksne spille videre på. Uavhengig av hva slags lek barna er i, sier det noe om barnas ferdigheter. Hvordan samhandler de med hverandre og med voksne? Bruker barnet språket aktivt, hvordan er barnets kroppsspråk, klarer det å gå inn i en rolle? Klarer barnet å forholde seg til kontekster som er skapt av andre? For å fremme barnas sosiale kompetanse må man observere hva barnet mestrer i leken og i sosiale situasjoner. Deretter kan en gå inn å se hvilke ferdigheter barnet trenger for å bli mer kompetent (Lamer 1997).

Rollelek som metode

Rollelek har en stor plass i barnehagens hverdagsliv. Rolleleken overtar ganske tidlig for imitasjonsleken. Ved å bruke rollelek som en systematisk fremgangsmåte for å lære barn sosial kompetanse, kan rolleleken i seg selv bli sett på som en metode.

Til å begynne med vil rolleleken være svært enkel, men i løpet av årene (etter hvert som barna får mer sosial kompetanse) kan leken bli ganske kompleks. Det er en forutsetning at barna da blir veiledet underveis og får mulighet til å utvikle den (Sørensen et al. 2011).

Rollelek er en grunnleggende arena når det gjelder tilegnelse av språket. Det å ha et forståelig språk blir etter hvert sentralt i rollelek, samt i sosial kompetanse. Det å gå inn i rollen som en annen person, eller å late som man har rekvisitter som egentlig ikke er tilstede, øker barns forestillingsevne. Forestillingsevnen gjør dem i stand til å ta andres perspektiv og tenke abstrakt. Her kan en trekke paralleller til barnets emosjonelle side, for eksempel barnets evne til å forstå følelsene til ett annet barn i en konflikt.

Lamer (1997) understreker at noe av det viktigste med rolleleken er dens late som-karakter. Det er lov å prøve og feile siden det ikke er på ordentlig. En kan gå ut av rollen og si «men det var bare på lek» og bli møtt med forståelse fra andre barn. På denne måten blir barnet både bedre kjent med seg selv og med barna som er rundt. Rolleleken handler mye om relasjonen til hverandre og samhandling.

Gjennom rollelek bygger de opp vennskap, avgjørende faktorer for å få det til er empati og prososial atferd. Pape (2000) definerer empati som «evnen til å leve seg inn i og forstå andres situasjon» (s.44). Videre er det også viktig for barna å kunne handle etter disse følelsene gjennom prososial atferd. Det vil si å kunne hjelpe, redde eller støtte en venn (Öhrman 2011). Når barna er trygge tør de å prøve ut i leken. Dette gir dem erfaringer som de tar med seg i andre aktiviteter og samhandlinger.

For å få til en avansert rollelek, bruker barna en rekke mentale verktøy. Sørensen et al. (2011) beskriver dette som egenledelsesfunksjoner. For eksempel må det enkelte barn må forholde seg til andre barn og regulere sin egen atferd. Underveis må barnet komme med ideer og tillate at andre bidrar. Barna må sammen planlegge leken underveis og være fleksible overfor andre barn som vil være med og i forhold til konteksten.

Sørensen et al. bruker blant annet begrepet arbeidshukommelse, som er en evne til å huske tidligere erfaringer samtidig som en tenker. Den er avgjørende når barnet skal konsentrere seg om leken over lengre tid, uten å glemme hva barna sammen er blitt enig om underveis. Arbeidshukommelsen er verktøy som også er viktig i de daglige gjøremålene, blant annet når barna skal ta i mot en beskjed, delta aktivt i samlinger eller akseptere det å måtte vente på tur.

Voksen i lek

Som nevnt tidligere, spiller den voksne en stor rolle i barns lek i barnehagen. For å kunne ta vare på leken til barna, må personalet inneha en viss kompetanse på lek. Kompetanse på lek innebærer blant annet å forstå lekens egenverdi, å forstå hva en kan forvente av barn på ulike stadier i leken, kunnskap om hvilke typer lek som finnes, og betydning av den voksnes intervensjon i leken. Dette er viktig å vite for å kunne gå inn i leken slik at en støtter og utfordrer barna slik at de øker sin sosiale kompetanse (Lillemyr 2011).

Barnehagelærerne har ansvaret for de pedagogisk tilrettelagte aktivitetene, og det er de som må gi plass til leken i hverdagen. Gjennom å respektere barna som er i lek, lærer barna å respektere hverandre. Hvis tre til fem barn er i gang med en god rollelek, må en vurdere om leken kan avbrytes for kanskje å få plass til ett barn til i den, eller for å gi dem en beskjed. Det tar ofte tid å komme skikkelig i gang med en lek, i hvert fall hvis de stadig blir avbrutt.

Leken kan gli over i andre aktiviteter, så ved å ta del i barnas lek kan en kanskje flytte leken ut når barnas utetid nærmer seg, uten å ødelegge den. Når en har sett hva barna er interessert i, kan barnehagelæreren komme med ideer og rekvisitter for å utvide leken. De voksne kan være i dialog med barna underveis uten å ta over styringen.

Öhrman mener at voksne i kontakt med barn ofte er for passive, og at dette hindrer videreutvikling av rolleleken. Barna forholder seg da i størst grad til enkel rollelek, eller blir mer aktiv i fysisk lek/boltring. Boltring er blant annet lek som slåssing og bryting med en positiv undertone.

Når en er delaktig i leken, er det like mye for å være en trygghet for barna. Ett blikk kan være nok til gi det barnet som trenger det, en ekstra motivasjon til å tørre å prøve selv (Ruud 2012, Öhrman 2011).

Litteraturliste

  • Aasen, P., Nordtug, B., Ertsvåg, S.K. & Leirvik, B. (2002). Atferdsproblemer, innføring i pedagogisk analyse. Oslo: Cappelen Akademiske Forlag.
  • Drugli, M.B. (2010). Liten i barnehagen, forskning, teori og praksis. Cappelen Damm AS.
  • Kunnskapsdepartementet (2006). Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Oslo: Akademika.
  • Kunnskapsdepartementet (2009). Kvalitet i barnehage (St.mld. nr. 41.2008-2009). Hentet fra http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dok/regpubl/stmeld/2008-2009/stmeld-nr-41-2008-2009-.html?id=563868
  • Kunnskapsdepartementet (2012). Til barnas beste (NOU 2012:1). Hentet fra http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dok/nouer/2012/nou-2012-1/6.html?id=669146
  • Kvello, Ø. (red.)(2012). Oppvekstmiljø og sosialisering. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.
  • Lamer, K. (1997). Du og jeg og vi to! Om å fremme barns sosiale kompetanse. Oslo: Universitetsforlaget AS.
  • Lillemyr, O.F. (2011). Lek på alvor (3 utg.). Oslo: Universitetsforlaget.
  • Ogden, T. (2009). Sosial kompetanse og problematferd i skolen (2utg.). Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.
  • Ruud, E. B. (2012). Tidlig intervensjon når barnet blir ekskludert fra lek i barnehagen I: E. Befring og R. Tangen. Spesialpedagogikk (s.612-625). Oslo: Cappelen Akademisk forlag.
  • Sjøvik, P. (red.)(2007). En barnehage for alle, spesialpedagogikk i førskolelærerutdanningen (2utg.). Oslo: Universitetsforlaget.
  • Sørensen, K. Godtfredsen, M. Modalh, M. & Lerdal, B. (2011). Egenledelse i lek og læring. Kristiansand: Høyskoleforlaget.
  • Öhrman, M. (2011). Det viktigste er å få leke. Oslo: Pedagogisk forum.