Jeg vil forgylle én lærer

Mine barn har hatt mange flotte og flinke lærere, stor takk til dem alle. Men det er én som gjorde den helt store forskjellen, denne læreren strakte seg langt, veldig langt for å finne løsninger. På akkurat dette tidspunktet var det viktig.

Vi snakker ofte om denne læreren med stor respekt, mange år senere. Mitt barn og jeg er i dag skjønt enige om at dette var en person som var skapt til å være lærer, i hvert fall for dette barnet.

Hun er fortsatt lærer ved en ungdomsskole. Når jeg begynner å beskrive henne, håper jeg det er mange som tror at de kjenner henne. Så mange at det ikke kan være den samme.

Barnet mitt var pliktoppfyllende, gjorde leksene sine og hadde lett for å tilegne seg det meste av kunnskap, men da snakker vi om tiden på barneskolen. Ungdomsskolen ble noe helt annet.

Overganger hadde aldri vært lett for mitt barn. Skolestart i 1. klasse medførte stort savn. Hadde det vært mulig, hadde mitt barn aller helst villet fortsette i den trygge barnehagen.

Har du en historie om en lærer i skole eller barnehage du vil dele med våre lesere, send den gjerne inn til [email protected] !

Helt til langt ut i 2. klasse kom savnet etter barnehagen opp, men sakte men sikkert vant de trygge voksne på barneskolen innpass. Vennene fra barnehagen var jo også på skolen, og noen nye kom til. Barneskoletiden passerte med gleder og sorger, mest gleder.

Når så ungdomsskolen sto for tur, var dette en sommer preget av spenning. Ungdomsskolen med alle de kule elevene ventet. I tillegg skulle skoleprestasjonene rangeres med karakterer.

Ny klasse, med en miks av nye og gamle medelever. Lærerne var også nye. De hadde to hovedlærere, en mann og en kvinne. Begge meget dyktige i sine fag.

Ganske fort begynte en endring. Aktiviteter ble droppet, klær og utseende ble viktigere. Barnet som så langt jeg vet aldri tidligere hadde møtt på skolen uten å ha gjort leksene, gjorde dem plutselig ikke frivillig lenger. Interessen for skole og læring var helt borte.

Omgangskretsen ble byttet ut med andre med liten eller ingen interesse for skole. De kunne finne på å gå fra timen, ikke møte opp og oppholde seg i miljøer der langt eldre ungdommer vanket. Vi, foreldre og søsken var bekymret. Skolen og vi hadde mange samtaler, ulike forslag kom opp på bordet og flere ble prøvd ut. Begge lærerne til mitt barn hadde flere opplegg de testet ut.

Bare h*n var i timen ble til å begynne med sett på som en seier, men en dobbelttime kunne gå uten at et ark ble snudd i boka som lå på pulten. Hvor mye lærdom gikk inn? Ingenting!

Humøret var svingende, men det var tydelig at ungdomsskoleeleven ikke hadde det lett med seg selv. Det meste var ugreit. At foreldre og andre var bekymret, gikk ikke inn på barnet i det hele tatt.

Uker ble til måneder, karakterene raste i alle fag. Tett oppfølging både hjemme og på skolen virket nesten mot sin hensikt.

Men denne læreren hadde merket seg en kommentar jeg hadde kommet med. At overganger var vanskelig. Hvordan skulle hun få en trygg elev som trivdes? Klassen var full av elever som trengte henne.

– Jeg kommer ikke til å gi meg.

Dialogen mellom oss var tett. Både hjemme og skolen ville det samme, men det ville jo slettes ikke eleven.

– Jeg driter i den helvetes skolen og dere.

Mitt barn var utholdende i ikke å gjøre det som h*n ble bedt om, spurt om, oppfordret til å gjøre. Og med skam å melde, det som ble brølt, for det hendte at det skjedde på hjemmebane at man ble så fortvilt at en snakket med utestemme.

Det gjorde ikke lærerne. Men de heller nådde ikke inn.

– Denne eleven er smart, vi kan ikke gi opp. Jeg har en idé og er villig til å bruke tid og stå i det, men eleven og foreldrene må også gå inn i dette sammen med meg.

Barnet mitt ble presentert for opplegget og syntes det hørtes ok ut. Verken glede eller sinne ble vist, men det ble heller ikke sett på som en straff å skulle møte på skolen 20 minutter tidligere enn de andre.

Læreren og mitt barn møttes hver morgen. Hun brukte av sin forberedelsestid på mitt barn. De drakk en kopp te og snakket om hvordan de skulle legge opp dagen som lå foran dem. De gjorde det hver dag. Det eneste som endret seg var at barnet sluttet å stikke av fra skolen, eller gå fra timene. Lærdom var det ennå ikke snakk om. Hjemme passet vi på at leksene og forberedelsene ble gjort, det hadde vi gjort hele tiden, men ble enda tydeligere på at det var den absolutt viktigste prioriteringen.

Ukene gikk og ble til måneder. Hver morgen svippet jeg barnet mitt bort på skolen i bil.

Arket som tilfeldigvis lå i gangen med en 3+ på, fikk meg til å begynne å gråte. Jeg leste begrunnelsen på oppgaven og rådene som sto der. Kloke ord om hva som var bra. Det var nok ikke «tilfeldigvis» lagt der, så jeg roste resultatet.

Barnet slår blikket ned, trekker lett på skuldrene, men sier ingenting.

Opplegget fortsatt og sakte, pinefullt sakte, snudde det. Nei, barnet sprudlet ikke når skoledagen ventet, men var kanskje litt lettere å få opp på morgenen.

Til jul var alle toerne borte. Så da gikk vi over til at lærer og elev bare møttes hver mandag morgen for å planlegge uka som lå foran dem.

Jeg skal ikke si at det var snipp-snapp-snute og pur glede resten av ungdomsskoletiden. Men barnet var blitt tryggere. De to hadde en dialog og trygghet seg imellom. Oppsto det «kriser», fant de løsninger sammen. Denne læreren så hele mitt barn og lette til hun fant metoden som skulle til for at hun kunne gi denne eleven trygghet. Hun viste at bak den tøffe adferden så var det masse usikkerhet. Innimellom så var det småepisoder, men da som oftest på grunn av situasjoner som var uvante og utrygge.

Blant annet skal alle elever ha muntlig fremføring i enkelte fag. Mitt barn fikk lov å ha fremføring bare for læreren. Så etter en tid to medelever og læreren. Sakte, men sikkert, ny mestring. Jeg har mange eksempler på små justeringer som brakte oss hit vi er i dag.

Barnet er i dag voksent og har tatt en master i rettsvitenskap, med toppresultat.

Om det hadde vært mulig uten denne fantastiske læreren, som heter Karin Østborg og er lærer ved Blussuvoll ungdomsskole, det undrer vi oss av og til over, både jeg og det voksne barnet.

Hilsen en takknemlig mamma

Rørt lærer svarer på innlegget: - Vi er tydelige på at det er ikke min elev, det er alle sin