Vi kan endre kvalitetsvurderings-systemet i skolen

Debatt: Det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet som Kristin Clemet ønsker å bevare, er ikke i takt med skolens samtidskontekst.

Publisert

Kristin Clemet er en dyktig, kompetanserik og strategisk påvirkningsagent. Hun kommer jevnlig med utspill som enten opprettholder eller forsterker politiske narrativer på temaer som enten hun eller tenketanken Civita eller andre parter ønsker skal prege samfunnsdebatten, for eksempel om kvalitet i skolen. Det viktigste med Clemets utspill er at de i skolesammenheng anerkjennes og får tilslutning fra betydelige aktører i utdanningssystemet – som regjeringen, KS, Utdanningsdirektoratet og deler av forskningsfeltet. Anerkjennelse og tilslutning er viktige forutsetninger for å opprettholde et narrativ. Bourdieu kaller en slik form for anerkjennelse og tilslutning for reproduksjon av normer og verdier.

I sommer lyktes Clemet gjennom et intervju i utdanningsnytt.no å forsterke narrativet om PISA-undersøkelsenes betydning for kvalitet i skolen, om nødvendigheten av å ha et mål- og resultatbasert styringssystem i skolen, og om bekymringen for de sterke kreftene mot dette som ledelsen i Utdanningsforbundet og den politiske venstresiden representerer. Hun mente at Utdanningsforbundet og den politiske venstresiden kom med ulike forslag som ville resultere i at dagens nasjonale kvalitetsvurderingssystem ville bli bygget ned. Jeg er ikke enig i narrativ hennes (noe jeg blant annet ga uttrykk for i Aftenpostens debattsider 25. februar i år), men har respekt for hennes utrettelige påvirkningstrekk i det offentlige rom.

Palma Annette Kleppe la artikkelen med intervjuet av Clemet ut på Facebook-siden «Livet bak fasaden i Osloskolen». Det utløste 253 kommentarer. Ser man bort fra personangrepene mot Clemet, dreide mange av kommentarene seg om viktige innspill i debatten om kvalitet i skolen, som lærernes faglige og politiske syn på tester og prøver og krav til dokumenterte elevresultater, om deres faglige og politiske oppfatninger på kunnskapsbasert skolepolitikk, og om tydelige reaksjoner på Clemets høyrepolitiske retorikk.

Forhåpentligvis er frykten hun uttrykte til Utdanningsforbundets ledelse og venstresiden i politikken forslag om endringer i styringssystemet reell. Mitt anliggende da er at Utdanningsforbundet og den politiske venstresiden, sammen med utdanningsforskningsfeltet og lærerprofesjonen (lærerne og skolelederne), kommer med konkrete og tillitbyggende alternativer til dagens kvalitetsvurderingssystem. Da skapes muligheten for å oppnå stor nok anerkjennelse blant aktørene i utdanningssektoren til at dagens kvalitetsvurderingssystem faktisk blir endret.

Thom Jambak, sentralstyremedlem i Utdanningsforbundet, hadde et slikt faglig og politisk debattinnlegg i utdanningsnytt.no 13. juli. Der argumenterte han for at myndighetenes kontrollfunksjoner i dagens nasjonale kvalitetsvurderingssystem må senkes betraktelig, og at «vi må få en bred debatt om et styringssystem som hjelper oss å nå målene slik de er beskrevet i formålsparagrafen for skolen».

Jeg hevder i boka Tillit og styring i skolen (2020) at det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet i skolen som Clemet ønsker å bevare, ikke er i takt med skolens samtidskontekst, uttrykt gjennom forventningene i formålsparagrafen i opplæringsloven, med Overordnet del og læreplanene i Fagfornyelsen (LK20). Det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet er egentlig ikke det det utgir seg for å være - et system for vurdering av kvalitet i skolen, men et mål- og resultatbasert styringssystem, hevder jeg i boka. Begrunnelsen min er at kunnskapsgrunnlaget i det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet hovedsakelig forankres i målbare (kvantitative) data fra undersøkelser og tester, data som både brukes riktig og galt som grunnlag for styring av skolen.

Opplæringslovenes § 13‐10 gir kommunen/fylkeskommunen ansvaret for at kravene i opplæringsloven og forskriftene blir oppfylte, og at kommunen/fylkeskommunen har et «forsvarleg system for vurdering av om krava i opplæringslova og forskriftene til lova blir oppfylte». Skolemyndighetene har altså bruk for relevante og pålitelige styringsdata om tilstand og kvalitetsutvikling i skolen. Det har også skolelederne og lærerne behov for. Dagens kvalitetsvurderingssystem er derimot ikke det eneste svaret på hvordan et slikt system skal være. Mitt styringsalternativ er presentert i boka. Det bygges rundt et tillitsbasert styringssystem, forankret i skoleledernes og lærernes erfarings‐ og forskningsbaserte kunnskapsgrunnlag, der erfaringsbasert forstås som refleksjon og evaluering av egen praksis.

Et forbedret styringssystem kan for det ene bestå av pålitelig statistisk tallmateriale, fra de områder av skolenes virksomhet som kan måles. Dette tallmaterialet må til gjengjeld følges av en tydelig presisering av hva tallmaterialet kan og ikke kan oppfattes og tolkes som og brukes til. For det andre kan et tillitsbasert styringssystemet bestå av en kvalitetsvurderingsrapport, der skolens egen evaluering av arbeid med oppfølging av forventningene i formålsparagrafen i opplæringsloven, Overordnet del og læreplanene i Fagfornyelsen (LK20), står sentralt. Et slikt tillitsbasert styringssystem er i takt med skolens samtidskontekst og dekker kravene i § 13‐10 i opplæringsloven, slik jeg ser det.

Et kjent amerikansk sitat med ukjent opprinnelse uttrykker ansvaret for utvikling av et nytt kvalitetsvurderingssystem på denne måten: «No one else is coming. We are the ones we’ve been waiting for.» Det betyr at det er opp til partene i utdanningssektoren, fra grunnskole til høyskole og universitet, fra lærerorganisasjoner lokalt til sentralt, fra lokale skolemyndigheter til Stortinget og regjeringen, og de andre aktørene med interesser i barns og elevers utvikling, å ta stilling til om det mål‐ og resultatbaserte kvalitetsvurderingssystemet er godt nok eller ikke. Kristin Clemet bidrar til å opprettholde nåværende kvalitetsvurderingssystem. De av oss som mener at dette systemet ikke er godt nok, har et ansvar for å komme med forslag til alternative kvalitetsvurderingssystemer.

Mitt forslag er et tillitsbasert styringssystem som i tillegg til pålitelige styringsdata baseres på praksisnær og relevant utdanningsforskning og på skolens egen evaluering av kvalitetsarbeidet.

Kilder

https://www.utdanningsnytt.no/barnehage-kristin-clemet-kunnskapsminister/jeg-er-bekymret-for-de-sterke-kreftene-i-utdanningsforbundet-og-pa-venstresiden/247477

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/GGb2al/kort-sagt-tirsdag-25-februar

https://www.utdanningsnytt.no/lied-utvalget-thom-jambak-videregaende-skole/gode-utdanningsvalg-krever-god-grunnutdanning/249547

Sørreime, Ø. (2020). Tillit og styring i skolen. Oslo: Cappelen Damm Akademisk