Krigen i farger
Med besteforeldre og mor og far som opplevde og deltok i krigshandlingene i Narvik 1940, har jeg fått utallige fortellinger om krigen. De fleste var i svart-hvitt.
2. verdenskrig vi visst aldri ferdig med. Det er boka «De utrolige bildene fra 2. verdenskrig» (Kolofon) ett bevis på. Forfatter William Hakvaag har samlet unike bilder tatt av tyske offiserer i Norge 1940-45. Bare det at bildene er i farger, er unikt i seg sjøl. Mange av bildene kan bidra til å idyllisere det tyske nærværet i Norge. Det kan ha fått forfatteren til å legge inn kommentarer for dempe inntrykket. Det virker noe tilgjort når han flere steder skriver at personene på bildene opptrer skeptisk til fotografene. Og latter og smil blir forklart med at fotoobjektene er blitt overrumplet av fotografene.
Et annerledes bilde
Bildeboka gir uansett et annerledes bilde av hvordan krigshverdagene kunne fortone seg her til lands. Parolen fra hjemmefronten var å holde avstand til tyskerne. Det var lettere sagt enn gjort andre steder enn på trikker og busser i Oslo. Demonstrativt satte ikke gode nordmenn seg ved siden av tyskere. Og kom det en tysker og satte seg ved siden av deg, skulle du finne deg en annen plass, stå om det var nødvendig. Da tyskerne forsto at dette var en form for demonstrasjon, ble det innført en parodisk beskjed om at det ikke var tillatt å stå når du reiste kollektivt.
Boka viser gemyttlige bilder av tyskere og nordmenn i alle landsdeler. Livet gikk sin gang under krigen, men det manglet ikke på streiker. Blant annet teaterstreik. Den norske humoren og ironien klarte ikke tyskerne å kneble. Da tyskerne trengte en gartner på Grini, fnyste de av den intellektuelle fangflokken som nok ikke kunne slikt praktisk arbeid.
- Dere kunne da arretere en, skal Arnulf Øverland ha sagt.
Jeg er blitt fortalt at Einar Rose en gang i Rosekjelleren entret scenen med en hvor det var en god del tyskere. Rose strakte armen fram i den avskyelige Heil Hitler-hilsenen hvorpå det tyske publikumet reiste seg og repeterte hilsenen. Rose repliserte at så høyt hoppa bikkja hans. I boka tillegges Leif Juster denne fornøyelige situasjonen. Boka gjør meg usikker på hvem som har æren for opptrinnet.
Sjøl om det ikke direkte har noe å gjøre i boka, var det var en opplevelse å se et fargebilde fra Jalta-konferansen med Churchill, Roosevelt og Stalin. Det hører med allmenndanninga å vite at møtet var opptakten til den kalde krigen og deling av Europa. Sovjetunionen og USA fikk herje fritt i sine sfærer. Også den kalde krigen med imperialisme og sosialimperialisme er blitt historie. Ut fra beregningene mine er det sånn omtrent en tredel av den norske befolkning som ikke har opplevd den krigen.