Hvordan kan elevene utvikles til gode skrivere?

En av de skolens viktigste oppgaver er å trene elevene til å bruke språket utforskende, logisk og systematisk. Skrivesenteret sier i heftet «Fem prinsipp for god skriveopplæring» at «det finnes ingen vedtatte sannheter om hvordan vi på best mulig måte kan utvikle elevenes skrivekompetanser.» De sier videre at «litteraturen om emnet er uensarta og har ulikt fokus».

Skrivesenteret mener likevel at de har klart å sammenfatte skriveforskinga til fem hovedelement de mener bør være til stede i all skriveopplæring: å skrive mye, vurdering for læring, bevisste skrivere, skriverammer og et klasserom der det diskuteres tekst og skriving.

Jeg har forska på egen undervisning i alle år, fra tida da jeg hadde første klasse på barnetrinnet til tida i ungdomsskolen og nå i videregående skole (i år har jeg tre norskklasser). Jeg har aldri vært helt fornøyd, aldri fått det helt til og aldri følt at jeg er nær målstreken – til tross for alle forsøka.

Jeg vil nok aldri komme helt i mål, til det endrer samfunnet seg for hurtig. Likevel føler jeg at jeg er nær målstreken og at jeg skimter den der borte – at jeg har funnet fram til suksessfaktorer som gjør at jeg klarer å «lage» gode skrivere ut av alle elevene. De blir ikke forfattere alle sammen, men jeg er rimelig sikker på at alle vil heve seg fra det nivået de er på.

Dette er sånn jeg arbeider
Gjennom de siste ti åra har jeg utvikla en grunnmur som jeg mener er ferdigbygd i disse dager. Det er fire undervisningsmetoder eller fire grunnprinsipp jeg mener må være til stede for å lykkes i å skape gode skrivere av elevene:

• anonym retting
• digital mappevurdering
• skriverammer
• skrivefellesskap

I fjor var første hele året jeg fikk testet ut disse prinsippene, men selv gjennom en rekke ulike innganger og opplegg klarte jeg aldri å lage et godt skrivefellesskap. Dermed hadde jeg bare klart å mure tre firedeler av grunnmuren.

I et skrivefellesskap er ideen at elevene skal hjelpe hverandre i tekstproduksjonen. De skal være hverandres ressurs, motivator, oppslagsbok, pådriver og korrigerer. Det fins ingen forsking på at dette fungerer, og det fins heller ingen som har sporet meg til å sette det i gang. Det er vel heller kommet som en konsekvens av mappevurderinga – den forutsetter et skrivefellesskap der alle hjelper hverandre.

Det å skrive sammen
I det samme heftet fra Skrivesenteret kom jeg over ordet samskriving. Forsking viser at dette er en utmerket måte å lære på. Ideen er at to sitter sammen og produserer én tekst. Jeg ser at det kan være aktuelt for svært lavt presterende elever, men for elever som vil blir gode skribenter, er jeg mer skeptisk. Den ene har lett for å lede, og den andre lett for å bli tilsidesatt.

Prinsippet med samskriving ligner mitt, men i stedet for at to samskriver, skriver mine klasser sammen. Det å få elevene til å åpne tekstene for hverandre, har jeg for første gang klart i år. Mer om det om et øyeblikk.

De tre første veggene i grunnmuren
Da jeg starta med digital mappevurdering, leste jeg det jeg kom over av canadisk forskning, da metoden er svært godt innarbeida i landet. Mappevurdering går ut på at elevene skal få et eierforhold til teksten, de skal være interessert i å bearbeide den fordi de senere på året kan levere den på nytt. De kan få ny vurdering fordi de har skrevet en bedre tekst.

Det har vært et mål å finne fram til en metode som ivaretar min mulighet til å være styreren, men også slik at jeg kan ha tre norskklasser uten hele tiden å sitte og rette. Det har jeg klart gjennom å gi elevene to timer til å bearbeide teksten når de får den tilbake. Fokuset deres skal da være på innhold, ikke formverket. Målet er å gjøre teksten bedre og utvikle eleven til en bedre skriver.

Dette fungerer strålende, men jeg har savna at elevene i selve tekstproduksjonen har et økt fokus på innhold, på selve tekstproduksjonen.

Anonym retting kom som en konsekvens av at jeg av og til mista fokuset på teksten. Jeg syntes kanskje synd på en elev, eller var skuffa over en elevs prestasjon, og slik så jeg at utenomtekstlige element tok fokuset vekk fra det som er målet – å vurdere teksten. Dette er også en trygghet for elevene, de vet at også mitt fokus er på å lære dem til å bli gode skribenter – og bare det.

Det har ført til at jeg må drive en helt annen tilbakemelding, ha mye større fokus på hva som er bra og hva som kan omarbeides eller forbedres – og på hvilken måte. Vurderinga er altså hele tiden læringsretta.

Skriverammer er en måte å øve elevene opp til å bli gode tekstprodusenter, særlig når det dreier seg om analytisk arbeid. Det fine er at klassen alltid jobber med det samme, vi kan drøfte tekstene ut fra ulike element, og alle kan være med gjennom å snakke om tekstene både verbalt, men også ved at de noterer i sin egen skriveramme.

Jeg bruker å samle inn noen slike rammer, lage en tekst ut fra dem slik at det blir en modelltekst produsert i klassen. Hele klassen får tilgang til den ferdige teksten slik at de senere kan benytte seg selv av den kunnskapen som fins der.

Det å få elevene til å skrive sammen har vært mitt store problem. Jeg har slitt med å få dem til å åpne tekstene for hverandre. Mange har ikke likt å vise teksten etter at jeg har retta den. Jeg trodde at å åpne opp for samarbeid etter at teksten var ferdig retta av meg, skulle spore til samarbeid. Jeg ser at det var en forfeila tanke. Elevene vil helst ikke vise andre sine feil …

Det er først dette halvåret at jeg har forstått viktigheten av å åpne opp for et samarbeid under skriveprosessen. Slik kom den fjerde veggen på plass. Under de to siste heldagsprøvene har elevene fått lov til å samarbeide i alle fem timene. Straks jeg gjorde det, kom viljen til å dele og lese, drøfte og korrigere.

Hvordan skriver vi sammen?
Ved de to heldagsprøvene vi har hatt i VG1 og VG2, lot jeg elevene skrive sammen. Begge klassene var forundret, men da de forstod at dette hadde en faglig begrunnelse, omfavnet de tiltaket. Vi må huske at de vet at det er anonym retting, de har tilgang til skriverammer og at de får bearbeide teksten for seg selv når de får den tilbake og at de gjennom mappevurdering også har mulighet til å levere en korrigert versjon på et senere tidspunkt.
Det som faktisk skjer, når elevene skriver sammen, er at de
– jobber med å planlegge, skrive utkast, revidere og sluttføre teksten
– hele tida jobber med sin egen tekst, men er en ressurs for andre også
– har viktige samtaler om tekst og skriving seg imellom
– blir mer bevisste om hva de gjør når de skriver og hvordan de kan gjøre det best mulig
– er med på å utvikle seg selv og andre som strategiske skrivere
– ser at det å hjelpe andre, også er med på å utvikle egen skrivekompetanse
– i samarbeid styrer dagen på en konstruktiv og faglig måte
Denne første gjennomføring var et så vellykket eksperiment, at det er noe jeg vil praktisere framover samtidig som jeg forsker på hvordan elevenes interesse er, om de blir mer utforskende, klarer å bli mer logiske og reflekterende og ikke minst at de klarer å systematisere og strukturere stoffet bedre, og at de gode ikke stagnerer.

Positive tilbakemeldinger
Det er selvsagt altfor tidlig å komme med en konklusjon, men denne første gjennomføringa har bare positive tilbakemeldinger. Elevene melder at
– de ikke var stresset, og at det var moro å skrive sammen
– heldagsprøven ble et skriveverksted der fokuset var på tekstproduksjon
– elevene hadde fokus på tekst, summet lavt og var i skrivemodus
– de satt nesten til slutt alle sammen (det var alltid noe å jobbe med, som de sa)
– samarbeidet endra seg underveis (dynamisk)
– de lærte mye om skriving, også de gode rapporterte dette
– alle leverte selvstendige tekster (ingen kopiering mellom hverandre)
Jeg synes det ble skapt bedre tekster i VG1. I VG2 fikk jeg færre toere. Det er klart at viss dette skaper en økt trygghet til egen tekst, har vi et godt grunnlagt for å skape bedre skribenter.

Siden jeg var så heldig å bli med på Utdanningsdirektoratets kurs 3. og 4. desember, fikk jeg bekrefta at den veien jeg tenker, også støttes av internasjonal forsking. I samtale med kolleger fra omkring i landet, var det en genuin og ekte interesse for tenkemåten.

I Syn og segn nr. 3 2015 drøfter de framtidsskolen, og ett av de poengene de trekker fram der, er samarbeid og skrivefellesskap.

 
Arne Jørgen Løvland er lektor ved Vågsbygd videregående skole

Kilder

• Fem prinsipp for god skriveopplæring, av Kringstad & Kvithyld, Skrivesenteret
• Tid for ny kompetanse, Måseidvåg Gamlem, Syn & segn nr. 3, 2015