Politiske valg og «gagnlege menneske i heim og samfunn»

Grunnskolens formålsparagraf legger vekt på at skolen skal gi elevene «god allmennkunnskap, slik at dei kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn». Hva ligger så i uttrykker gagnlege menneske? Når kan vi vite om et menneske har nådd dette målet og hva skal det innbefatte? Bør det å stemme ved valg være et kriterium? Dette vil jeg komme med noen synspunkter på.

I L97 er det lett å tolke den generelle delen som mål elevene skal nå på lang sikt, mens den fagspesifikke delen legger vekt på de mer kortsiktige målene. Den nye læreplanen (Kunnskapsløftet) som offisielt starter neste år, vil beholde generell del, men bytte ut spesifikk del med kompetansemål for 4., 7. og 10. trinn.

Dette betyr at både formålsparagraf og langsiktige mål står fast. Det er derfor disse jeg vil fokusere på her. Generell del omhandler ulike mennesketyper, samlet i det integrerte menneske. Dette er et menneske som både innehar evne til samarbeid, miljøansvar, fagkunnskap og evne til undring. I ordboka forklares gagnleg slik: nyttig, (føremåls)tenleg. Lærerne skal altså medvirke til at elevene blir nyttige og formålstjenlige mennesker. Klarer skolen dette?

Aftenposten 11. september forteller at henholdsvis 75,5 prosent og 58,6 prosent stemte ved forrige stortings- og kommunevalg. Sistnevnte er det laveste siden krigen. I tillegg kommer at blant førstegangsvelgerne er tallene enda lavere. Har da skolen klart å skape «gagnlege menneske i heim og samfunn»? Kan det hende at det i skolen fokuseres for mye på fagkunnskaper som lar seg teste på en prøve og for lite på å skape engasjement?

Noen tror at politikk kun foregår på Stortinget og rådhuset. Da er det ikke rart at folk ikke ønsker å engasjere seg; de tror det ikke nytter. På denne måten blir avstanden mellom folket og makta unødvendig stor.

Min påstand er at unge i dag lar seg temme av rikdom og vekt på materielle verdier. Politikk kobles ikke sammen med verdier, holdninger og ideologi, men blir en evig kamp om «mer til meg og mine». Politikk kobles dermed til en verden hvor alle er sin egen lykkes smed.

Dette ansvaret mener jeg ligger på flere skuldrer, blant annet skolen. Solidaritet, miljøvern, empati og engasjement må ikke bli honnørord i en ordbok, men verdier som fremtidens unge setter høyt.

Barn og unge som tror de kan endre verden til det bedre, engasjerer seg. Kreativitet og nytenkning krever et positivt selvbilde, der den enkelte ser at det faktisk nytter. Derfor er det på høy tid at formålsparagrafen og generell del i læreplanen tas på alvor. Noe annet vil være en direkte fare for demokratiet!