Ekspert på forskningsetikk: Pearsons inntog i PISA innebærer en interessekonflikt

Verdens største kommersielle selskap innen utdanning jobber nå med PISA-undersøkelsene. Professor Jan Helge Solbakk mener man skal være ekstremt naiv for ikke å se at det kan dukke opp klare interessekonflikter.

Publisert

Jan Helge Solbakk er professor ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo. Der underviser han blant annet alle doktorgradsstipendiatene  og kommende forskere ved Det medisinske fakultet i forskningsetikk.

PISA og Pearson

PISA står for Programme for International Student Assessment og er en undersøkelse som gjennomføres hvert tredje år i en rekke land.

Undersøkelsen måler 15-åringers kompetanse i lesing, matematikk og naturfag.

Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) står bak undersøkelsen.

PISA-undersøkelsen har ført til at man kan sammenligne elevresultater på tvers av land. Undersøkelsen har hatt stor innflytelse på utdanningspolitikken i store deler av verden.

Pearson er verdens største private selskap på utdanningsmarkedet og hadde en omsetning i 2014 på over 60 milliarder kroner.

Store deler av inntektene kommer fra utvikling og salg av tester til bruk i skolene.

OECD har hyret inn Pearson til å utvikle rammeverket for PISA-undersøkelsene i 2015 og 2018. Ifølge en pressemelding fra Pearson innebærer rammeverket «å definere hva som skal måles i PISA 2018, hvordan dette skal rapporteres, og hvilken framgangsmåte som vil bli valgt i utviklingen av tester og spørreskjemaer».

Kilder: OECD, Pearsons årsrapport for 2014, pressemelding fra Pearson.

I medisinsk forskning har det i lang tid vært omfattende diskusjoner om den farmasøytiske industriens påvirkning på forskningen. Det har gjennom historien vært flere skandaler knyttet til at de store selskapene har påvirket forskning i retning av positive resultater for egne produkter. Derfor er det også langt mer debatt om private selskapers rolle i den medisinske forskningen enn det til nå har vært innenfor utdanningsforskningen.

Utdanning har skrevet om hvordan verdens største kommersielle selskap i utdanningssektoren, Pearson, nå har fått innpass i verdens mest innflytelsesrike skoleundersøkelse, PISA. Solbakk har lest hele artikkelen i Utdanning om Pearson og sier han ser likhetstrekk.

– Pearson hadde ikke gått så tungt inn i PISA-arbeidet hvis de ikke hadde sett for seg at dette også bidrar til økonomisk inntjening, sier Solbakk.

Les også: Milliardselskapet Pearsons vei mot PISA.

Tillitsutfordring

– OECD sier at Pearson kun skal bidra med teknisk assistanse og ikke har noen som helst innflytelse på undersøkelsen eller avgjørelser som blir tatt i forbindelse med denne. Skal vi tro på det?

– Nei. Selskapet er en stor spiller i markedet for utdanning og er åpenbart en uhyre sentral aktør innen utvikling av tester. Man skal være ekstremt naiv for ikke å se at her kan det dukke opp klare interessekonflikter, sier Solbakk.

– Vil det kunne påvirke kredibiliteten til PISA-undersøkelsen at de nå har tatt inn verdens største kommersielle utdanningsselskap til å gjøre deler av arbeidet?

– Jo større innflytelse en stor aktør får, dess større blir utfordringene med hensyn til å bevare tillit, sier Solbakk.

Trekker parallell til WHO

Han viser til hvordan det i Verdens helseorganisasjon (WHO) har blitt åpnet opp for mer av denne type offentlig-private samarbeid de siste årene.

– Det bekymrer mange kritikere, for man kan spørre hvor uavhengig blir da i lengden WHOs helsepolitikk fra store private aktører, sier Solbakk.

Et eksempel er Bill & Melinda Gates Foundation.

– En slik gigantaktør har større innflytelse på utforming av politikken i WHO enn mange av medlemslandene. De har tross alt større budsjetter enn statsbudsjettene til flere av FNs medlemsland, sier Solbakk.

– Samme krav til offentlige og private

Solbakk er nøye med å understreke at det er problematisk om man automatisk stigmatiserer private aktører og glorifiserer offentlige aktører.

– Det er lett å skyte på farmasøytisk industri, og innimellom er det også gode grunner til det. Men det er viktig å vite at noen av de største overtrampene i medisinsk forskningshistorie, er begått av forskere ansatt i offentlige institusjoner. Det viktigste er å stille samme krav til uavhengighet, kvalitet og transparens til både offentlige og private aktører, sier Solbakk.

Han sier det er en klar trend mot mer offentlig-private samarbeid fordi dette kan generere mer ressurser til viktige oppgaver.

– Men dette har en del uheldige bivirkninger som går på hvor mye av slike samarbeid som er ren teknisk og økonomisk assistanse, og hvor mye som går over mot at de private aktørene blir politiske premissleverandører, sier Solbakk.

– Må erklære interessekonflikter

I saken om Pearson kommer det fram at den øverste lederen for PISA-undersøkelsen i OECD, Andreas Schleicher, også har sittet i et rådgiverpanel for Pearson. 

– Men det er tross alt positivt at han ikke mottar betaling for å sitte der, sier Solbakk.

Han er heller ikke like kritisk til at Pearson har vært med å finansiere et forskningssenter for utdanning knyttet til Oxford University i England.

– Det er i seg selv ikke noe problem. I USA er det veldig mange av universitetene som mottar store private donasjoner, og mange av professoratene har navnet knyttet til den personen som har gitt penger til å etablere professoratet, sier Solbakk.

Han er imidlertid opptatt av at det må ligge en reell uavhengighet i bunn for forskerne.

– Hvis senteret opererer helt og holdent etter akademiske spilleregler, og det ikke er noen tilleggsspilleregler som Pearson har lagt inn, er ikke dette i utgangspunktet problematisk, sier Solbakk.

– Når PISA-rapporten for 2015 kommer ut, bør det stå noe om Pearsons interessekonflikter i den rapporten?

– Et første skritt er å erklære interessekonflikter offentlig og åpent. Men jeg mener også at det ikke er nok. Man må gå et skritt videre og spørre om det bør settes et tak på hvor store disse konfliktene kan være i kroner og øre. Dette har man ennå ikke klart i medisinsk forskning, hvor det kun holder å oppgi en interessekonflikt, uavhengig av økonomisk størrelse, sier Solbakk.