Leo Ajkic snakket om sin egen erfaring som flyktning på NTNUs konferanse om barn på flukt. Foto: Marianne Ruud
Leo Ajkic snakket om sin egen erfaring som flyktning på NTNUs konferanse om barn på flukt. Foto: Marianne Ruud

Leo Ajkic: - Først i Norge følte jeg meg virkelig som flyktning

TV-profilen Leo Ajkic fortalte om mangelen på tilhørighet og forbilder. Om hva skolen, venner, familie, basketball og tagging betydde. Ajkic bruker egne opplevelser og tør å vise sårbarhet.

Publisert

Konferansen «Barn på flukt» ble arrangert på NOVA kinosenter i Trondheim på FN-dagen, 24. oktober. Initiativtaker var forskningsinstituttet NTNU Samfunnsforskning.

- Vi skal diskutere kunnskapen vi som samfunn har tilegnet oss om utfordringer og løsninger i alle faser av et flyktning- og integreringsløp, sa professor og forskningssjef Berit Berg i sin innledning.

Etter å ha sett NRK-serien «Flukt», som Leo Ajkic var programleder for, bestemte Berg seg.

- Jeg måtte bare få deg hit. Du var ikke enkel å få tak i. Men til slutt lyktes jeg og du sa ja. Og så er du bare en helt utrolig nydelig person, sa Berg.

- Tusen takk for en nydelig introduksjon, sa Ajkic da han gikk på scenen.

For TV-serien «Flukt» ble Leo Ajkic kåret av Gullruten til årets mannlige programleder. Han er også kjent fra tv-programmer som «Typen til», « Leo & de utstøtte» og « Leo og u-landslaget».

 

Snakket om flukten og sosiale forskjeller

Ajkic fortalte forsamlingen om hvordan det var å komme til Norge som flyktning. Sammen med familien flyktet han fra det tidligere Jugoslavia første gang som sjuåring. Da han var 11 år gammel kom han til Norge med moren og søsteren. Her ble han gjenforent med faren som alt var i Norge.

Tiden da Leo gikk på Nygård skole i Bergen har han betegnet som den beste tiden i livet sitt. Her fikk han venner fra mange nasjoner, som Sudan, Somalia og Vietnam. Samtidig forteller han om fattigdom, sosiale forskjeller, mangelen på forbilder og sosial tilhørighet.

- Jeg ble født i 1983, i et land som den gang het Jugoslavia, og som i dag består av fem eller seks land. Kanskje syv? Hvem vet. Under den kalde krigen kalte folk oss kommunister. Jeg kaller det sosialisme med et mål om lik fordeling og sånne ting. Et land der du kunne ha jobb, hus, en grei bil, dra på ferie. Du var ikke superrik. Du kjørte ikke luksusbil og datet vakre modeller med silikon. Det var ikke akkurat den amerikanske drømmen. Men du kunne leve et helt greit liv der, sa Ajkic.

 

Frykt spredte seg på lekeplassen utenfor skolen

- Men så startet en slags paranoia. Vi barna på lekeplassen, utenfor skolen, så soldater i gatene. Diskusjonen begynte å gå om ting vi hørte foreldrene våre snakket om. Vi merket uvisshet og spenninger. For vi barn plukker opp ting. Nøyaktig hva som foregikk visste vi ikke. Det vi begynte å merke var hatet mellom ulike nasjonaliteter. Vi var ikke lenger jugoslaver, men noe annet.

- Etter tre, fire måneder av krigen var jeg på flukt for første gang. Sammen med min mor og min søster gikk jeg om bord i en buss. Det var tre busser. Vi satt i den midterste. En av bussene ble skutt på. Bussene var bare for kvinner og barn, men et par menn snek seg med. Hvordan flukten ble organisert, er jeg usikker på. Jeg vet ikke om det var naboer som hjalp oss, om FN var involvert, om penger ble betalt. Men vi kom oss i alle fall over grensen til Tyskland. Der bodde vi hos familiemedlemmer.

 

tide å begynne på skolen

- Da sommeren var over, var det på tide for meg å begynne på skolen igjen. Jeg hadde fullført to år og skulle begynne på mitt tredje. Men jeg kunne ikke gå på skole i Tyskland. For min mor som nettopp hadde født et lite barn og som hadde meg på sju år, var det ikke mulig å bli boende. Derfor dro vi til Kroatia. Der var det krig, men mindre gatekrig og mer flyangrep. Av og til ble skoledagen avbrutt og vi måtte sove over i kjelleren på skolen eller vente noen timer med å gå hjem. Noen ganger måtte vi også ta fri fra skolen. I Kroatia bodde vi hos min bestefars søster. Vi ble der i ett år. Hele den tiden var faren min i Bosnia. Han var ikke soldat, men en som jobbet med infrastruktur og strøm. Han var ikke tjenestedyktig fordi han etter en sprengningsulykke i militæret hadde blitt døv på ett øre. Etter det ene året i Kroatia forsøkte vi å reise tilbake til Bosnia, men der brøt det ut nye uroligheter.

- Det endte med en konflikt mellom tre sider og i en by som Mostar, som egentlig var symbolet på flerkultur, ble det helt umulig å leve for blandingsfamilier. Før krigen var det her flest folk giftet seg med ulike nasjonaliteter, sa Aikic.

Også hans egne foreldre hadde forskjellig bakgrunn.

- Skulle jeg bo med min far på bosnisk side eller med min mor på kroatisk side? Skulle jeg gå på skole med muslimer eller katolikker? På den ene skolen sa de; de startet krigen. På den andre; de startet krigen. Det ble to forskjellige verdener. En stund gjemte vi oss i Bosnia. Men vi opplevde flere razziaer og at vi ble spanet på. En dag tok de naboen vår og han ble drept. Etter det flyktet hele familien sammen til Kroatia. Deretter dro min far og vi hørte ikke mer fra ham før han var i Norge. Min mor, min søster og jeg ble igjen i Kroatia. Etter et år kom vi etter til Norge.

 

Følte seg som flyktning i Norge

- Først i Norge følte jeg meg virkelig som flyktning for første gang. Men ifølge papirene mine var jeg ikke det. Jeg kom på familiegjenforening. I Kroatia føltes det annerledes. Det var mitt eget land. I Tyskland bodde vi hos familien. I Norge var vi i et fremmed land og kom til et asylmottak.

- Men for første gang så det ut til at her kunne vi bli en stund. Her kunne jeg få gå på skole. Familien min tenkte likevel at vi skulle tilbake. Helt fram til jeg fylte 18 år var jeg preget av det.

- De første månedene bodde vi på hybel. Ett år etterpå fikk vi en kommunal bolig i Løvstakken, der mine foreldre bor den dag i dag. Det er et belastet område, der folk som får det til og oppnår en viss inntekt flytter derifra. Siden beboerne ikke har mulighet til å kjøpe leilighetene, blir det et område som ikke utvikles. Det er mange alenemødre. Mange narkomane. Det handler ikke om svarte og hvite, men om fattige og rike. Det er sånn vi er delt opp, sier han og forsetter:

- Psykisk helse var ikke noe vi tenkte på i det hele tatt. En av de første tingene jeg husker var at jeg ble tatt inn sammen med en gjeng med bosniere til et gruppeintervju. Som 14-åringer ble vi sendt på et seminar på Sinsen i Oslo, uten voksne som passet på oss. Her ble vi spurt om hva vi syntes om serbere, hva vi lærte hjemme, om foreldrene våre slo oss, om menneskerettighetene. Da lagde vi opprør og ble sendt hjem. For det første, man snakker ikke ut i en gruppe. Hvis min far hadde voldtatt meg, så ville jeg aldri fortalt om det foran fem andre bosniere som jeg ønsket å være kul med. Da kunne de tatt oss med på individuelle samtaler. Jeg følte meg ikke traumatisert før jeg kom til Norge, for jeg hadde det bedre enn mange av barna rundt meg. Begge mine foreldre lever, vi kom oss til trygghet. De fleste i min nærmeste familie har overlevd. Men i Norge følte jeg at jeg burde ha et problem, sier Ajkic. Han mener myndighetene bør bli bedre til å kartlegge hvem som trenger hjelp.

- Nå sier myndighetene at de enslige mindreårige som er kommet hit til Norge er sterke. At de har vært på flukt lenge og at de tåler mye. Men poenget er at behovene er veldig forskjellige.

 

Opplevde utenforskap på ungdomsskolen

For meg er det som skapte utenforskap først og fremst ting som skjedde da jeg gikk på ungdomsskolen. Det var først da jeg møtte barn fra rikere nabolag, de som hadde større hus, finere klær, helt andre koder i gjengen.

- Det begynte med Opersjon Dagsverk. Vi skulle betale 250 kroner til en god sak. Familien min hadde ikke råd til det. Og jeg kjente ingen som ville ansette meg den dagen. For de fleste andre holdt det at de vasket rommet sitt. Da fikk de 250 kroner. Min ukelønn var 20 kroner fordi familien min hadde 3000 kroner i måneden å leve for. Det kostet 20 kroner i minuttet å ringe til Bosnia og vi har familie vi måtte sende penger til. Da blir Operasjon Dagsverk et problem, sa han.

- Men det som var bra, var at det gjaldt ikke bare meg. Dette gjaldt sju andre barn også. Det ble til at vi hang på datarommet. Vi hadde ikke datamaskin hjemme, så vi hadde det gøy og tok det ikke som straff. Et annet problem var skidagen. Du må ha skiutstyr og skikort. Har du flere barn, blir det dyrt. Prisen tilsvarer kanskje mat for en hel uke. Disse tingene skaper utenforskap.

 

Basketball skapte samhold og var noe nytt

- Eller du vil være med på basketballaget og har ikke råd til å betale kontingent. Det fantes basketballag som var sponset av sossen. Vi hadde ikke råd til de samme skoene, det samme utstyret. Men vi er i en alder der vi har lyst på det. Og da tar du lett noen feil valg. Du begynner å stjele.

- Men det skapte også tilhørighet. For basketball var noe som ikke var særlig stort da jeg kom til Norge. Det var ikke heftig i det hele tatt. Men etter at jeg hadde bodd her i fire, fem år, ble basketball stort. Mens det til å begynne med var et par hundre på kamp ble det etter hvert flere tusen. I år 2000 kom det en egen tv-kanal. Basket ble stort og populært og noe vi var med på å skape.

- Vi hadde også buekorps i nabolaget som drev med integrering. Jeg vet om et par utlendinger som ble med. Men hvorfor? Fordi de fikk gratis pizza og kinotur i helgene. Kanskje også tur til sommerhytta for å grille. De gir oss noe for at vi skal like noe vi egentlig ikke har kjennskap til.

- Men med basketball lagde vi noe nytt. Og det ble bedre når vi var med.

- Andre bra eksempler er hip-hop. Og graffiti. Det siste begynte som en ukultur. Men så gir dere oss en lovlig vegg og tilrettelegger for noe som vi unge allerede skaper og liker. Da får vi noe nytt.

- Radikalisering har jeg ikke så mye erfaring med. Men jeg ble tatt med på ferieturer for å forebygge sånne ting. De tiltakene var aldri bare for utlendinger. Det var derfor de fungerte så bra, Ajkic.

Men en gruppe bekymrer ham.

- De rike barna deltok etter hvert på aktiviteter sammen med oss. Men de fattige norske barna, de ble ikke sett. Derfor ble mange av dem innvandringsfiendtlige. De er i sitt eget land og blir oversett. Hvis du bor i et nabolag der folk har au pair, da er det ikke behov for skolefritidsordning. De barna jeg snakker om var få. Men sånn skapes utenforskap. Når vi glemmer noen folk.

 

Over 2000 barn på asylmottak

Det sitter i dag 2.241 barn i norske asylmottak. Tema for konferansen var bosettingsløsninger, psykisk helse, skole og opplæring, radikalisering og integrering.

Mange av landets fremste eksperter på barn på flukt var samlet på konferansen som telte over 400 deltakere. Blant de andre innlederne var barneombud Anne Lindbo og generalsekretær i Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS), Ann-Magrit Austenå.

Ajkic har nylig avsluttet arbeidet med årets TV-aksjon som i år gikk til Unicef. Til sammen 223 millioner kroner ble samlet inn til utdanning for barn som lever i områder med krig og konflikt.

Tre direktorat, Barneombudet og en rekke aktører fra frivillig, privat og offentlig sektor var medarrangører til konferansen.