– Vi må ikke gi oss før fagfornyelsen merkes i klasserommet. Dette er sannhetens øyeblikk, skriver Siri Skjæveland Lode, sentralstyremedlem i Utdanningsforbundet. Foto: Utdanningsforbundet
– Vi må ikke gi oss før fagfornyelsen merkes i klasserommet. Dette er sannhetens øyeblikk, skriver Siri Skjæveland Lode, sentralstyremedlem i Utdanningsforbundet. Foto: Utdanningsforbundet

Fagfornyelsen og veien videre – fra læreplaner til praksis

Vi må ikke gi oss før fagfornyelsen merkes i klasserommet. Det er i møtet med eleven fagfornyelsen realiseres.

* Siri Skjæveland Lode er medlem av Utdanningsforbundet sentralstyre.

Jeg har fått nye læreplaner flere ganger, men noe er annerledes denne gangen: lærerprofesjonens rolle og påvirkning blir løftet fram på en helt ny måte, nå er det rom for profesjonen å prege skolen, og gi den ny retning. Dette kommer tydelig fram i et brev til alle skoler, kommuner og fylkeskommuner sendt fra den nasjonale referansegruppa som arbeider med fagfornyelsen. Involvering og medskapning er en felles intensjon. Det er ganske sterkt at alle partene står samlet om dette; avsendere er kunnskaps- og integreringsministeren, Utdanningsforbundet, KS, Skolelederforbundet, Elevorganisasjonen, UHR-Lærerutdanning, Sametinget, Norsk Lektorlag og Skolenes landsforbund. Brevet sier at nå må lærere i et fellesskap analysere og tolke læreplanene. I dette arbeidet er tillitsvalgte viktige. Dette brevet er et arbeidsgrunnlag for lærere, ledere og tillitsvalgte for å forstå egen rolle i fagfornyelsen.

* Les også:  Nye læreplaner: Mer lek, mer praktisk og færre kompetansemål

 

Ansvar og høye ambisjoner

Vi er inne i en utdanningspolitisk brytningstid, der Utdanningsforbundet vinner fram med gode profesjonsargument. Vi har en maktposisjon. Med makt følger ansvar. Sentralstyret i Utdanningsforbundet vedtok tidlig at vi bør ta ansvar og ha høye ambisjoner for arbeidet med fornyinga av læreplanverket, fordi det vil i stor grad påvirke lærer- og lederrollen. Og det vil påvirke hvordan hele oppdraget, opplæringen, blir utformet i lang tid framover. Jeg er stolt over alt Utdanningsforbundet har bidratt med så langt, og litt urolig for oppløpet og innspurten som vi nå står overfor.

 

Ny fase

Høringsfasene er over, 1. november 2019 får vi de nye læreplanene. Nå står en ny fase for døra, vi skal forberede bruken av læreplanene i fagene, og høsten 2020 skal læreplanene tas i bruk i opplæringen. Vi må lage en strategi og en politikk for hvordan vi skal delta i den fasen, slik at vi ikke snubler på målstreken. Hvordan skal vi få dette til å bli en praksisreform? Nå må alle lærere involveres, og lærerfellesskapet er helt sentralt, nå er det på tide å fokusere på hva læreren trenger.  Hva oppleves som det viktigste, av de som skal gjøre jobben?

 

Åpne læreplaner, stor autonomi

Som heltidstillitsvalgt rykker det i lærerfoten for tiden. Jeg skulle så gjerne vært på skolen nå og fått med meg alt arbeidet med fagfornyelsen, jeg vet det vil engasjere og skape fornying, og kan, om man lykkes, bli et løft i hverdagen for oss lærere. Nå skal nye læreplaner bli til handling, det er spennende prosesser. Vi kommer til å få læreplaner med færre og åpnere læringsmål, det gir oss et stort handlingsrom.  Kommende år kan styrke oss som læreplanfortolkere, og dette rommet for tolkningen gir oss mulighet til å påvirke utviklingen mot en skole med et verdiorientert og bredere danningsaspekt. Vi har lenge hevda at lærerne trenger et profesjonsfaglig handlingsrom for å oppfylle samfunnsmandatet, nå er muligheten her. Ett av høydepunktene var da Stortinget vedtok:

«... det er lærerens ansvar og faglige skjønn som skal avgjøre hvilke metoder og virkemidler som skal tas i bruk i undervisningen for å nå kompetansemål og oppfylle skolens generelle samfunnsmandat».

Når Overordna del og fagplaner skal bli til handling, er det nettopp dette vi skal gjøre, å lage en praksis som er så nær opp mot Stortingets vedtak som mulig. Stortinget erkjenner fagkunnskapen som profesjonen råder over, dette kan bli en tillitsreform. Nå er det vår oppgave å sikre at lærerens faglige skjønn preger fagfornyelsen.

 

Tid

Utdanningsdirektoratet har laget mange filmer og kommer med kompetansepakker som er tenkt som en hjelp. Det er opp til skolene om man vil bruke dette. Men det er ikke opp til skolene om man vil sette av tid til forberedelser. Vi må forlange at skoleeier tar ansvar og sikrer tid, som ikke går på bekostning av lærernes tid til for- og etterarbeid! Det er bra at vi nå kan presse tidsbruken, fellestiden, til noe som er relevant for læring, nå har vi sjansen til å få vekk meningsløs bruk av fellestid. Ledere har et særskilt ansvar her, for å sørge for gode rammer og vilkår rundt arbeidet og legge til rette for at alle lærere blir involvert.

 

Partssamarbeid

Her kommer medbestemmelsesinstituttet inn, her må ledere og tillitsvalgte sammen finne ut hvordan man skal gjøre forberedelser og realisere det nye planverket, hvordan skal prosessen være på skolen. Klubbmøter og medbestemmelsesmøter må ta opp profesjonsfaglige spørsmål. Hovedavtalen er gull verdt:

«Hovedavtalen skal innenfor rammen av det lokalpolitiske demokrati bidra – gjennom godt samarbeid, medbestemmelse og medinnflytelse – til en omstillingsdyktig og serviceinnstilt kommunesektor til beste for innbyggerne».

Hovedtillitsvlgte i kommuner og fylkeskommuner må sette fagfornyelsen på agendaen i medbestemmelsesmøter, vi må kreve at Hovedavtalen etterleves.

 

Profesjonalisering innenfra

Partsamarbeid åpner for profesjonalisering innenfra, profesjonen blir ansvarliggjort. Siste fase i fagfornyelsen bør bygge på en profesjonalisering innenfra, det gir oss sterke stemmer og sterke profesjonsfellesskap. Lærerrollerapporten peker på betydningen av dette og at dette er veien videre i utviklingsarbeid:

«Vi har i flere kapitler understreket betydningen av et profesjonsfellesskap som kan forvalte normer og standarder, bidra til å utvikle en profesjonell kunnskapsbase og drive aktiv skoleutvikling i samarbeid med skoleledelsen, skoleeier og eksterne interessenter».

Tar vi rollen? Det er viktig å forstå seg selv som fortolkere, ikke formidlere. Slaget om faget er ikke tapt. Vi kan fortsatt få til det Ludvigsen-utvalget pekte på, og det Overordna del tydelig beskriver. Vi må velge nå hva som blir viktig. Vi er ikke individuelle fortolkere, bare som et fellesskap klarer vi å gjøre dette. Nå er anledningen til å endre skolen i den retning Stortinget har skissert, vi må ta ansvar for de kollektive prosessene. Vi har kanskje hvilt i en formidlerrolle, hvilt i læreboka eller i egen plan. Når et fortolkningsfellesskap mangler, kommer utenforliggende forhold inn og direkte styrer lærernes virksomhet. Lærerrollerapporten peker på dette:

«En profesjonalitet blant lærere med hensyn til hvordan de skal drive utviklingsarbeid, synes å være mangelvare på mange skoler. Det mangler da et tolkningsfellesskap på skolen for det som kommer av signaler fra omverdenen, det være seg med nye læreplaner, ny forskning eller resultater fra kvalitetsindikatorer, som kan knytte dette til undervisningspraksis. Når slike tolkningsfellesskap mangler eller er mangelfulle, kan også lett utenforliggende forhold spille inn, som mer direkte styring av lærerens virksomhet fra andre aktører».

Dette resonnementet kan bli avgjørende når vi skal danne en skole som står seg opp mot det som måles av en skolebidragsindikator. Vi må være stemmer som gjør at skolen blir mye mer en regjeringens fortolkning av et kvalitetsbegrep som bygger på karakterstatistikk. Nå har vi mulighet til å danne en skole som demmer opp mot en praksis som er ferdighets- og testorientert. Ekspertgruppa som arbeidet med lærerrollen, peker på dette:

«Den historiske gjennomgangen viste at ulike logikker i styringen av skolen medfører ulike ideer om hva det er å være lærer. Utviklingen de to siste tiårene mot mer ekstern kontroll og potensielt mindre handlingsrom i lærerarbeidet impliserer til dels ganske vitale identitetsspørsmål. Slike endringer er også mye berørt i internasjonal forskning, der det ofte har blitt konkludert i retning av et mer dramatisk skifte for lærerprofesjonen, der lærerne har mistet handlingsrom og tillit, og der undervisningspraksisen har blitt mer ferdighets-­ og testorientert».

 

Desentralisert kompetanseheving

Regjeringen har innført en Desentralisert ordning for lokal kompetanseutvikling som skal skape skolebasert utvikling. Blir dette sett i sammenheng med fagfornyelsen? Utdanningsdirektoratet skriver:

«Det er lærere, skoleledere og skoleeiere som skal ha hovedrollen i arbeidet med å utvikle kvaliteten i skolen. Lærere skal ikke bare være deltakere i de tiltakene som settes i gang. Profesjonen, både skoleledere og lærere, skal derfor ha en aktiv rolle i å kartlegge behov og vurdere hvilke kompetansetiltak kommuner og fylkeskommuner skal gjennomføre

Mitt spørsmål er om våre tillitsvalgte er en aktiv part i å avgjøre hva midlene skal brukes til? Vi må koble lærernes premisser til de midlene som ligger i ordningen.

 

Eleven

Alt dette arbeidet, hele fagfornyelsen, er gjort med tanke på elevene, at de skal få en bedre og mer relevant skolehverdag. De skal erfare at vi har fått en ny Overordna del, og nye planer. Det er verdt å merke seg dette fra Overordna del:

«Elevene skal erfare at de blir lyttet til i skolehverdagen, at de har reell innflytelse, og at de kan påvirke det som angår dem».

Dette kan være en klok inngang til mer forståelse og fordypning, og det verdiløftet som fagfornyelsen skal bli. Vi må ikke gi oss før fagfornyelsen merkes i klasserommet. Det er i møtet med eleven fagfornyelsen realiseres. Dette er sannhetens øyeblikk.