Foto: Copyright: Adobe Stock
Foto: Copyright: Adobe Stock

Når gjentagende mareritt blir et hinder for læring

Barn og unge traumatisert av krig og voldsopplevelser vil ofte rammes av gjentagende mareritt, og de får problemer med å gjennomføre skolegangen.

Publisert Sist oppdatert

Bedre Skole

Denne artikkelen er tidligere publisert i Bedre Skole nr. 2/2020

At barn har mareritt, er ganske vanlig. Men det fins en form for mareritt som er langt mer alvorlig for den som rammes. Man kaller det traumemareritt, en form for mareritt der den samme drømmen går igjen natt etter natt, og det har alvorlige konsekvenser for den som rammes.

Traumemareritt er tett knyttet til post traumatisk stress (PTSD) og oppstår typisk etter krigstraumer, alvorlige ulykker, og alvorlig misbruk, m.m. Det fins lite forskning på denne formen for mareritt, forteller professor Jon-Håkon Schultz ved Universitetet i Tromsø.

Han har lang erfaring i å arbeide med barn og unge med traumer. Han har blant annet forsket på hvordan opplevelsene på Utøya 22. juli har påvirket ungdommene som overlevde.

– Vi oppdaget at lærerne og skolen kan spille en nøkkelrolle når det gjelder å hjelpe traumatiserte barn i krigsområder, sier Jon-Håkon Schultz.
– Vi oppdaget at lærerne og skolen kan spille en nøkkelrolle når det gjelder å hjelpe traumatiserte barn i krigsområder, sier Jon-Håkon Schultz.

Selv fikk han interesse for feltet traumemareritt da han sammen med Magne Raundalen arbeidet i et prosjekt i Nord-Uganda i 2006, der man skulle gi tilbud om skolegang til tidligere barnesoldater. Dette var barn som hadde opplevd forferdelige ting, og man hadde lagt store ressurser inn i opplegget. Skoler, bøker og kvalifiserte lærere var på plass, forteller Schultz.

– Det var bare ett problem, barna klarte ikke å ta til seg læring. Da vi undersøkte nærmere, erfarte vi at barna var plaget av gjentagende mareritt som hindret dem i å sove og dermed i å kunne konsentrere seg om skolearbeid. Disse drømmene ble dermed til et direkte hinder for læring, og det var åpenbart at vi måtte gjøre noe med dette, hvis barna skulle komme videre i sin læring, sier Schultz.

Erfaringene fra Uganda skulle vise seg å bli utgangspunkt for utvikling av et program for bearbeiding av traumemareritt i flere land, først og fremst i Midtøsten.

Traumemarerittene

– Traumemareritt er et kjernesymptom når det gjelder PTSD. Hvis du for eksempel har gjentagende mareritt, så er det en kraftig indikasjon på at du trenger hjelp. Slik sett er traumermarerittene i seg selv en god screening for å plukke ut barn som trenger spesiell oppfølging, sier Schultz.

Traumemareritt er ifølge Schultz et tegn på at naturlig heling har stoppet opp. Marerittet holder deg tilbake i hendelsen, det holder deg i et grep som aktivt hindrer at du blir frisk. Traumemarerittet skiller seg fra vanlige mareritt ved at det er forårsaket av en traumatisk hendelse, der du tror at du selv skal dø, eller er vitne til at andre dør.

Livstrusselen gjør at kroppen setter i gang de sterkeste reaksjonene den har mulighet til å gjennomføre. Disse reaksjonene er det ikke mulig for den enkelte å kontrollere. Man kan si at de tar en snarvei inn i hjernen, der de legger seg, mer eller mindre utilgjengelig for kontroll og fornuft.

– Etter en tid kommer hendelsene tilbake i form av mareritt som tar deg tilbake, både visuelt og reaksjonsmessig. Du blir stående på stedet hvil, og kommer ikke videre i din mentale heling. Når du våkner av disse marerittene, så tror du at du skal dø. Og dette skjer natt etter natt. Marerittet gjentar seg nesten identisk. De fleste har én drøm som går igjen, noen har et par som alternerer. De aller færreste har flere, sier Schultz.

Han har selv gjort en undersøkelse av 300 barn i grenseområdene i Gaza som viste at mer enn 50 prosent av barna i 12-årsalder opplever mareritt. Hos en del av disse barna, kanskje 70 til 80 prosent, vil marerittene etter hvert forsvinne av seg selv. Men for de resterende er det absolutt nødvendig med hjelp hvis de ikke skal bli et varig, kanskje livsvarig problem.

Fanget i en flytende kasse

Mareritt 1: «En stor slange kryper ned gjennom halsen min.»

Mareritt 2: «Jeg er på innsiden av en stor kasse som flyter på sjøen. Det er mange andre mennesker som jeg ikke kjenner inne i kassen. Kassen driver og blir kastet opp på en strand. Det er små huller som vi kan se gjennom. Jeg ser Israelske soldater nærme seg kassen, og de begynner å sparke i kassen for å drepe oss. Vi kan ikke slippe unna – vi er fanget i kassen.»

(Jente, har hatt to alternerende mareritt ca. 4 ganger per uke i 2 år).

Barnas psykiske plager har for øvrig ikke bare sin rot i direkte opplevelser. I mange steder med pågående konflikt har ikke barna mye annet å gjøre enn å sitte og se på TV, og her kan de se forferdelige ting fra sine egne nærområder.

I Gaza har man for eksempel under de siste krigene brukt fjernsyn til å identifisere døde personer, og dette har barna sittet og sett på.

Det muliges kunst

– For noen av disse barna vil ikke problemene gå over av seg selv. Vi kjenner jo til krigsseilerne etter 2. verdenskrig her hjemme. Noen av disse kom til å slite med traumemareritt hver eneste natt gjennom hele livet. Vi måtte altså finne måter å stoppe utviklingen og forsøke å i det minste redusere de sterke symptomene disse barna hadde, sier Schultz.

Han forteller at det allerede fins effektive måter å arbeide med traumemareritt på, gjerne ved bruk av metoder fra kognitiv psykologi. I Norge vil barne- og ungdomspsykiatrien vanligvis kobles inn når det gjelder barna som har denne formen for traumereaksjoner, for eksempel etter ulykker eller overgrep.

Men land der store deler av barnebefolkningen er traumatisert, er jo nettopp kjennetegnet av at man har få tilgjengelige ressurser. Det vil derfor være umulig å gi en hjelp tilsvarende det vi gjør i Norge.

– Vi satt derfor igjen med to spørsmål: Det ene var hvordan lage hjelpen om til gruppetiltak. Det andre var hvordan vi kunne gjøre det mulig for folk uten helsefaglig utdanning, for eksempel lærere, å gjennomføre dette. Med andre ord, utfordringen var å forenkle metodene uten at det mistet effekt, og på en måte som gjorde at du ikke trenger å være psykolog for å gjennomføre det, sier Schultz.

Schultz og Raundalen startet arbeidet med å tilpasse metodene. Til gjennomføringen valgte man å bruke barnas lærere og la dem samarbeide med veiledere som hadde en viss bakgrunn innenfor psykologi (bachelor).

En del av programmet var ifølge manualen at man skulle snakke med barna om de hendelsene som lå bak marerittet. I tilsvarende programmer med individualterapi i Norge blir dette sett på som en spesielt viktig del. Men så erfarte de at de som hadde ansvar for gjennomføringen, rett og slett hoppet over denne biten. Å gå inn i de bakenforliggende hendelsene ble sannsynligvis for smertefullt og belastende både for de voksne og barna.

Et deformert ansikt

«Jeg er inne i et helt mørkt rom. En stor mann kommer inn. Han er helt kledd i svart, så bare skyggen hans er synlig. Ansiktet ser forferdelig ut, og er på en eller annen måte deformert. Han sier han skal drepe meg, og begynner å jakte på meg.»

(Jente, har hatt mareritt 3 ganger per uke i 3 år).

– Vi hadde i utgangspunktet tatt ut så mye som vi trodde var forsvarlig, men så viste det seg at selv om man tok ut en av de delene som vi trodde var viktigst, så hadde programmet fortsatt effekt. Vi valgte derfor å revidere manualen ved å ta ut eksponeringsbiten, og heller bruke mer tid på å ta for oss selve marerittet, sier Schultz.

Forskning på hva som hjelper

Tidligere forskning rundt traumer har ifølge Schultz først og fremst vært rettet mot de 20–30 prosentene som får alvorlige problemer. Det er forsket langt mindre på dem som klarer seg etter dramatiske hendelser. Men man vet at det er fem faktorer som vil være viktige:

  • Man må få tilbake en generell opplevelse av å være trygg.
  • Også kroppen trenger ro. Evnen til å regulere ned egen uro er viktig.
  • Man må ta opp igjen sosiale aktiviteter.
  • Man må få en forståelse av og tro på at man kan påvirke din egen situasjon. I tillegg må du ha tillit til systemet rundt deg; vite at det er noen som kan hjelpe deg.
  • Man trenger å utvikle et håp, evnen til å tenke fremover.

– Det er imidlertid en viktig forskjell på voksne og barn. For voksne går det ofte litt av seg selv å komme videre med disse fem faktorene, mens barn trenger mer hjelp for å få dem til å fungere sammen. Og et sted hvor de kan skje, er i barnehagen og skolen. Læreren kan her gi et viktig bidrag, sier Schultz.

Metoden – samtale om marerittet

– Metoden vi bruker, går ut på å ta for seg elementer i marerittet og snakke om dem. Er det noe i marerittet som kan gjøres mindre skummelt. Barna vil straks svare at nei, det er ikke mulig. Men det tar ikke lang tid før de går med på dette. Vi bruker tegninger, der barna skal tegne marerittet sitt.

Vi sier at her er det mye mørke farger, er det mulig å endre noen av fargene? Trikset er å sitte sammen med elevene og snakke om marerittet på en trygg måte, en måte som de kan håndtere. Når vi har gjort dette, så tar vi noe av angsten og redselen ut av marerittet. Marerittet blir mindre skummelt når vi snakker om det. Og for mange barn er det gjerne første gang de snakker om marerittet med noen, sider Schultz.

Min døde onkel og mine døde søskenbarn

«Jeg går ned en mørk gate. Det er en skummel gate. Så ser jeg min døde onkel og mitt døde søskenbarn. Jeg går mot dem, men de forsvinner. Jeg blir svært redd og føler at jeg er i fare.»

(Jente, har hatt mareritt 4 ganger per uke i 4 år).

– Vi kan for eksempel snakke om en alternativ slutt. Han som hadde gevær og siktet; kan vi kanskje ta vekk geværet? Vi kan ta ut mannen i uniform og sette inn en annen mann. En stridsvogn kan byttes ut med en bil. Det betyr ikke at de drømmer de nye elementene som vi samarbeider om å legge inn, men intensiteten i marerittet går ned, eller det blir kanskje etter hvert helt borte. Etter en tid vil det være typisk om eleven sier: «Jeg hadde mareritt i natt også, men jeg ble ikke redd.»

I tillegg til samtalene legger man vekt på å lage rutiner før elevene skal legge seg. Elevene får i oppgave å tenke at de er på et trygt sted. Schultz forteller at mange elever ber før de legge seg. Dette kan brukes, ved at man for eksempel får som råd å gå til immamen og få en ny bønn som passer bedre til barnets situasjon.

Barnet får i oppgave å tenke på den nye positive slutten vi har laget på marerittet.

– Det er også viktig å få med seg familien. Det er ganske vanlig at barna ikke har fortalt dette til noen tidligere, selv ikke til mor og far. I Gaza har vi sett at det er viktig å involvere bestemødrene. Det står i Koranen at man ikke skal snakke om drømmer. Men her har vi fått med bestemødre på å fortolke Koranen litt annerledes; mareritt er noe annet enn drømmer, så det kan vi snakke om. Det har vært viktig å få bestemødrene med på laget, for de er gode til å skape trygghet for barna, sier Schultz.

Brukt i flere land

Denne måten å arbeide med mareritt på blir nå brukt i mange land, men utbredelsen i hvert enkelt land varierer. Selv om programmet er trimmet til å kreve minst mulig av ressurser, er det fortsatt en terskel.

Man må for eksempel ha et fungerende skolesystem og tilgang på fagpersoner som kan veilede. Det stedet man har innført dette med størst suksess, har vært i Gaza, på Vestbredden og i et par flyktningleirer i Jordan, mens i Irak, Syria og Afghanistan har det vært mer spredte forsøk. Det spesielle med Gaza har vært at man har lagt dette inn i et skolesystem som allerede finnes, og det har ifølge Schultz mange fordeler.

Noen drukner - jeg kan ikke hjelpe

Mareritt 1: « Jeg er ute og går, og passerer en dam. Så hører jeg høye skrik fra noen som drukner. Han roper etter hjelp, men det er ingen ting jeg kan gjøre. Han drukner. Så kommer en enorm kamel og begynner å tygge på hodet hans. Jeg er så redd at jeg ikke kan bevege meg.»

Mareritt 2: «Jeg løper mens en rakett kommer etter meg. Jeg prøver å komme unna ved å løpe raskere, jeg har ingen mulighet til å løpe fra raketten, og jeg vet at jeg kommer til å bli drept.»

(Jente, har hatt to alternerende mareritt ca. 2 ganger per uke i 4 år).

– En skolebasert hjelp gir lavt stigma. Dersom elevene skulle bli tatt ut til et eget sted de måtte oppsøke for å få hjelp, så ville langt flere falle fra. Vi utnytter den tilliten som allerede er i skolesystemet.

Schultz forteller at man har gjort en undersøkelse som omfattet over 1000 elever fra Gaza, og ser at de klarte å gjennomføre programmet og nærmere 70 prosent ble helt kvitt marerittene. Elevene ble fulgt opp 10 måneder senere, og de aller fleste av disse var fortsatt fri for mareritt.

– Rundt 30 prosent fikk reduksjon i plagene, men det var en liten gruppe som ikke kunne hjelpes gjennom denne metoden. Vi vet ikke hvorfor, kanskje akkurat disse barna trenger en annen form for hjelp, dette er noe vi må arbeide videre med, sier Schultz.