Når ideologi og politiske kjepphester ødelegger en hel generasjon

Noen ganger er svaret så enkelt og innlysende at; du tror det ikke før du ser det. Og akkurat det er tilfellet når det gjelder barnehagesektorens utfordringer, med vidt forskjellige rammevilkår i den enkelte barnehage, fra en kommune til en annen.

Du tror kanskje at det først og fremst skyldes prioriteringer i den enkelte barnehage at rammevilkårene blir forskjellige. Nei, først og fremst handler det om at det i 2017 kan skille så mye som 88.000 kroner i tilskudd per barn, som blir gitt barnehagen i en kommune til en annen. Med andre ord kan to like barnehager, med for eksempel 30 barn under 3 år, som befinner seg på hver sin side av kommunegrensen oppleve å få så mye som 2,6 millioner kroner mer enn den andre i året. To millioner sekshundre og førti tusen kroner i forskjell. Tenk hvor ulikt handlingsrom det gir til de to barnehagene. Er det virkelig mulig at politikerne godtar at det kan skje?

Ja, det har de godtatt i flere år. Nettopp fordi vi har en tilskuddsmodell som på ingen måte fungerer, og fordi vi har politikere som tviholder på kjepphestene sine til alt annet enn barns beste. Så hvordan i all verden havnet barnehagesektoren i en sånn situasjon?

I 2011 ble det vedtatt at øremerkede midler til barnehagesektoren skulle gå over til rammefinansiering. Finansieringsmodellen som ble tatt i bruk viste seg å være innviklet og ressurskrevende å bruke. Politikerne var allikevel skråsikre på at vi kunne stole på kommunene, at de ville sørge for at barnehagene fikk pengene de trengte. Det skjedde så langt ifra. I stedet for ble det som å spille russisk rulett med flere årskull av barn. Noen kunne være heldige å vokse opp i en kommune der det ble bevilget bra med penger til barnehagene, mens andre barn befant seg i kommuner der barnehagepolitikk ikke sto like høyt i kurs. Hørte jeg utjevning av sosiale forskjeller og tidlig innsats til alle barns beste? Nei, langt ifra!

Høsten 2015 ble det gjennomført en høring på om daværende finansieringsmodell skulle videreføres i en justert variant, eller om den skulle byttes ut til en enklere utgave som var litt mer rettferdig. 85 % av dem som svarte på høringen, stemte for å bytte ut modellen, da den var komplisert, ressurskrevende og bidro til å skape forskjeller. Allikevel valgte regjeringen å beholde den gamle modellen, i en justert versjon.

Fra 1. januar 2016 skulle derfor de private barnehagene følge regnskapet til de kommunale barnehagene i kommunen, to år etter. Dette ga plutselig lokalpolitikerne muligheten til å skrumpe inn utgiftene i sine egne kommunale barnehager, for dermed å kunne gi mindre tilskudd til de private barnehagene to år seinere. Denne muligheten har selvfølgelig mange kommuner benyttet seg av, noe som fører til enorme forskjeller i barnehagetilbudet fra kommune til kommune. Hørte jeg satsing på kvalitet, for å utjevne forskjeller i landets barnehager? Nei da, absolutt ikke!

Som følge av de uforutsigbare rammevilkårene, har også den private delen av barnehagesektoren forandret seg voldsomt de siste årene, med stadig større kommersielle barnehagekjeder som kjøper opp enkeltstående barnehager. Det oppleves for mange enkeltstående barnehager som drifter ideelt alt for tøft å stå alene, spesielt i de kommunene der det er lave tilskudd. Samtidig ser det ut som flere av de store barnehagekonsernene fullstendig mangler magemål på hvor store de ønsker å bli. Barnehagesektorens mangfold er derfor i ferd med å forvitre, bli mer strømlinjeformet og ende opp langt mer fattig. Til barnas og ansattes beste? Nei, og atter nei!

Men la oss for et øyeblikk drømme oss bort, og tenke at det skjedde et mirakel, nemlig at politikerne, på tvers av partiprogram og ideologier, klarte å enes om at vi skulle ta i bruk en nasjonal tilskuddssats, som var lik for alle barnehager i hele landet. Alle barn i landets barnehager skulle behandles likt. I tillegg ble det vedtatt en lov om pedagogtetthet på minst 50 % og en bemanningslov med et absolutt antall barn per ansatt. Vikarmidler og midler som fulgte med til barn med særskilte behov var også en selvfølge. Konsekvensene av denne politiske enigheten fikk uante positive ringvirkninger:

• Administrasjonen i alle landets kommuner sparte mengder med ressurser. De slapp innviklede utregninger, behandling av klager som måtte videresendes til Fylkesmannen, det ble mye mindre frustrasjon, de sparte masse penger og det ble et mer harmonisk samarbeid mellom administrasjonen og barnehagene.  
• Den nye situasjonen førte til mindre mistenksomhet og krangel mellom private eiere og mellom private aktører og kommunen.  
• Sektoren og barnehagedriften ble mye mer transparent. Utbytteproblematikken ble plutselig mindre aktuell, da rammene for hvordan barnehagene skulle driftes ble mye tydeligere.  
• Driften hos de enkeltstående barnehagene ble mer forutsigbar og robust, og det ble langt tryggere å stå alene.   
• Vi klarte å bevare mangfoldet i barnehagesektoren, da salgslekkasjen til de store kommersielle barnehageaktørene nærmest forsvant over natta.
• Barna fikk tryggere rammer da det ble færre barn per ansatt.
• Barna fikk like forutsetninger til å lykkes uansett hvor i landet de vokste opp. 
• Det spilte ingen rolle om barnet gikk i kommunal eller privat barnehage, da rammene var like.
• Vi opplevde utjevning av sosiale forskjeller, som følge av tilbudet barnehagene ga barna fra kommune til kommune.
• Kompetansen hos de ansatte ble økt, og tilbudet barn og foreldre mottok var av høyere kvalitet.
• Den opplevde kvaliteten på tilbudet ble ikke lenger så tilfeldig.
• Barnehagene ble i langt større grad helsefremmende for både barn og ansatte.
• Sykefraværet i barnehagesektoren gikk kraftig ned, da de nye rammene gjorde arbeidet mer lystbetont og mindre sårbart.
• Samfunnet sparte masse penger på kort og på lang sikt.  

For en herlig drøm! Men tenk at vi må drømme oss bort for å oppleve likeverdige rammevilkår for barna våre. Syns virkelig dere som er politikere at vi per i dag befinner oss i en verdig situasjon? Er dere virkelig så ærekjære mot politiske kjepphester at dere ikke klarer å bli enige om noe så enkelt som å behandle barna i landet vårt likt?

Jeg lurer på om dere klarer å sette dere inn i frustrasjonen som mange ansatte i landets barnehager kjenner på hver dag, året rundt, fordi de tilfeldigvis arbeider i en barnehage i en kommune der barn ikke blir verdsatt like høyt som i nabokommunen?

Klarer dere å sette dere inn i min situasjon, der jeg som daglig leder i en barnehage med ansvar for 80 barn, 160 foreldre og 24 ansatte, fortløpende er nødt til å vurdere hvor langt vi skal tøye strikken på hvor mange barn vi kan ha per ansatt, innenfor forsvarlighetens grenser? Bare fordi vi tilfeldigvis tapte lotteriet og havnet i en kommune med lavt tilskudd.

Hvis dere ikke klarer å løse opp i dette sammensuriet av en kaossituasjon barnehagesektoren har havnet i når det gjelder finansiering av barnehager, ja da syns jeg faktisk dere kan gi dere i politikken på flekken.

Dere politikere kan da bare ikke sitte stille å se at det ene barnekullet etter det andre gå gjennom barnehagen med altfor dårlige rammer rundt seg. Det er alt annet enn å satse på framtidas generasjoner! Det er også direkte skadelig for barna! Det er skammelig! Jeg vil ikke høre valgflesk de kommende ukene, jeg vil se action! Skjerp dere! NÅ!