Annonse
Debatt

Premisset må ikke være at en først og fremst skal få barnet tilbake på skolen dersom barnet blir engstelig og psykisk syk av å være i det miljøet, skriver forfatteren av dette innlegget. Foto: John Roald Pettersen

«Ikke alle med skolevegring bør tilbake til skolen med en gang»

Det er absurd å lese følgende råd: «Uansett årsak til skolevegringen, er det viktig å få barnet på skolen så fort som mulig».

Del side


Annonse

Utdanningsnytt på Facebook!

I artikkelen «Barn og unge som nekter å gå på skolen» på foreningen Voksne for barns nettside, beskrives fenomenet «skolevegring», og det gis noen råd om hvordan en skal møte dette. Summarisk ramses det opp i artikkelen hva skolevegring er, hvem som rammes av det, risikofaktorer, symptomer hos barnet og hva som kan gjøres for å hjelpe barnet.

 

Det pekes på at angst i seg selv aldri er farlig eller skadelig. Det stemmer nok, men årsaken til angsten kan godt være farlig og skadelig. Dessuten kan angsten over tid medføre helseskadelige nivåer av stress. Derfor er det absurd å lese følgende råd: «Uansett årsak til skolevegringen, er det viktig å få barnet på skolen så fort som mulig. Dess lengre tid borte, dess verre å komme tilbake», og videre: «Forskning viser at hjemmeundervisning ikke er veien å gå for å hjelpe barnet tilbake til skolehverdagen».

Det kan kanskje stemme at det er viktig å få barnet tilbake på skolen så fort som mulig for noen barn. Det kan også hende hjemmeundervisning ikke er veien å gå for å hjelpe barnet tilbake til skolehverdagen. Men dette gjelder ikke alle barn og det er en stor synd å generalisere i en artikkel som er ment å informere foreldre og pedagoger i hvordan de kan hjelpe et barn med skolevegring.

 

Premisset må ikke være at en først og fremst skal få barnet tilbake på skolen dersom barnet blir engstelig og psykisk syk av å være i det miljøet. Premisset må være å først gjøre nødvendige endringer i barnets skolehverdag slik at årsakene til skolevegringen fjernes. På samme nettside uttaler heldigvis Hege Heimdal Lamo fra samme forening at å kjøre utagerende barn på skolen mot sin vilje, ikke er måten å gjøre det på.

Det nevnes mobbing som en faktor til skolevegring. Barnet bør absolutt ikke tilbake i skolen dersom det er en risiko for å oppleve videre mobbing og traumatisering. Bare det å bli eksponert for situasjoner som minner om mobbing kan oppleves retraumatiserende for et barn med slike skoleerfaringer. Skolehverdagen må først sikres ved at mobberne holdes unna, og barnet må trygges før det er aktuelt å komme tilbake. Tilliten til de andre i klassen kan også være borte, ettersom barnet har opplevd at ingen har stått på deres side og dermed er «alle» imot dem. En andel barn utvikler posttraumatisk stresslidelse etter vold, trussel om vold og utrygghet i skolen.

 

En annen faktor som kan føre til skolevegring er følelsen av maktesløshet og kjedsomhet. Ifølge elevundersøkelsen de siste årene, opplever hver femte elev å ikke få nok utfordringer i skolen. Dette er 20 prosent av elevgruppen. For de 5 prosent smarteste elevene kan kjedsomheten oppleves uutholdelig. De gis ikke mulighet til å jobbe med fag på høyere nivå, de får ikke drive med andre aktiviteter i timen, og de får heller ikke forlate undervisningen for å gå på biblioteket og må bare sitte stille og glane i veggen eller regne de samme mattestykkene om igjen.

I et svensk regjeringsoppdrag til Statens Skolverk vises det til en studie fra 2010 hvor 92 prosent av 287 personer med IQ over 131 mistrivdes i grunnskolen. Videre står det at det «inte är ovanligt att eleverna hamnar i konflikter med kamrater och lärare och att deras agerande leder till kontakter med elevhälsan, till exempel för att man misstänker ADHD eller någon annan diagnos».

 

Frustrasjon og maktesløshet fører til at noen barn utagerer mens andre kobler seg av. Begge gruppene står i fare for å bli stigmatisert, miste tilhørighet til klassen og utvikle en dårlig relasjon til læreren.

Uten opplevelse av tilhørighet eller en meningsfull skolehverdag er det ingen grunn til at eleven skal møte opp på skolen. Rådet om å presse barnet til videre oppmøte blir dermed meningsløst inntil det først tas grep fra skolens side om å tilpasse opplæringen på elevens nivå og skape nye og gode relasjoner som gjør at eleven igjen opplever tilhørighet og aksept.

 

Forskning viser kanskje ikke at hjemmeundervisning er veien å gå for å hjelpe barnet tilbake til skolehverdagen, slik artikkelen hevder. Men i sin doktoravhandling om hjemmeundervisning fra 2006 skriver Christian Beck at «både elever med lærevansker og spesielt evnerike elever oppnår bedre resultater med hjemmeundervisning enn med skoleundervisning. For begge disse to elevgruppene er hjemmeundervisning fordelaktig; individuell tilpasset opplæring på det faglige nivået de faktisk er, uten at de sosiale omgivelsene rundt eleven lager noe spesiell oppmerksomhet om elevens særegne pedagogiske utgangspunkt».

Og videre: «Disse mødrene kan berette om hvordan hjemmeundervisning over et kortere tidsrom er fordelaktig. Det gir dem et pusterom fra en langvarig konflikt med skolen og mulighet til å tenke seg om».

Sølvi Lillejord, direktør for Kunnskapssenter for utdanning sa under en presentasjon for det regjeringsoppnevnte Jøsendalutvalget den 16. mars i år: «Prinsippet om tilpasset opplæring det var 40 år gammelt i fjor (…) Så hvorfor vi driver og underviser mot en slags standardelev? Det er jo da den store kunnskapsmobiliseringen som må skje i skolen».

 

Kilder: Voksne for barn: «Barn og unge som nekter å gå på skole», Regeringen (2014): «Uppdrag att främja grund- och gymnasieskolors arbete med särskilt begåvade elever», Utdanningsdirektoratet (2013): «Elevundersøkelsen 2013», Christian Beck (2006): «Hjemmeundervisning i Norge», Kunnskapssenter for utdanning (2016): «Hva kjennetegner gode pedagogiske tiltak for evnerike elever og elever med stort læringspotensial?»

 

  • Jan Terje Bakler jobber ved Fabulinus, som driver med rådgivning om begavede barn.

 

 

 

_____________________

 

Hei!

Kommentering av artikler er ikke tillatt mellom midnatt og 06:00.
Velkommen tilbake!

 

_________________________