Undersøkelsen som motarbeider barna og de ansatte
Debatt: Foreldreundersøkelsen for barnehager gir verken et riktig bilde av barnehagetilbudet eller bidrar til å skape bedre barnehager.
Det er snart tida for den årlige foreldreundersøkelsen for barnehager. En undersøkelse som viser at alt er på stell i barnehagesektoren. Ikke minst at bemannings- og pedagognormen fungerer kjempebra! Foreldrene er strålende fornøyd, og ingen andre sektorer eller kommunale tjenester scorer høyere på brukertilfredshet. Det er nesten for godt til å være sant! Så hva er det som gjør at resultatet blir så bra? Kan det være grunn til å reflektere over hva som ligger bak den høye scoren?
Barnehageansatte bærer et stort ansvar på sine skuldre. Fra mandag til fredag gjennom hele året overleverer foreldre og foresatte det kjæreste de har til barnehageansatte over hele landet, slik at de selv kan dra på jobb, studere eller utføre andre nødvendige gjøremål. Alle vil selvfølgelig at deres barn skal ha en trygg og god hverdag, med mye omsorg, støtte, veiledning, trøst og glede. Der barna utvikler seg og lærer gjennom lek, samhandling og erfaringer, og knytter vennskapsbånd og trygge relasjoner med andre barn og ansatte. Alt dette skal ruste barna til å bli velfungerende borgere.
La det være klinkende klart: Arbeidsinnsatsen som legges ned i de aller fleste barnehager, er formidabel, så at foreldrene i veldig høy grad er fornøyd med de ansatte, er ikke merkelig.
Men la oss se bort fra innsatsen som de ansatte legger ned i arbeidet sitt. Hvilke spørsmål har egentlig foreldrene god nok innsikt til å svare «riktig» på? Altså på grunnlag av hvordan det virkelig er og fungerer i barnehagehverdagen, kontra hva foreldrene blir fortalt eller ser i noen få minutter i leverings- og hentesituasjonen? Dekkes virkeligheten over, eller er barnehagetilbudet slik du som forelder ser, hører og opplever i noen ørsmå brøkdeler av en dag?
Hvor mange barnehager er helt ærlige når det gjelder bemanningssituasjonen gjennom hele dagen?
Spørsmålet som går på om foreldrene opplever at det er god bemanning, burde vært et av de viktigste spørsmålene i hele undersøkelsen, da det har avgjørende betydning for hvordan ansatte kan få utført arbeidsoppgavene sine. At de får vist omsorg, hjulpet og veiledet barn som trenger det, deltatt i lek og aktiviteter og har forutsetninger for å oppdage barn som trenger ekstra støtte og oppfølging.
Ærlighet kan fort straffe seg, for alle barnehager er avhengige av å tiltrekke seg nye kunder.
Og hvordan skal foreldre som ikke har sammenlikningsgrunnlag, vite hva som er et veldig godt tilbud, godt, greit eller rett og slett elendig tilbud? Kan det være grunn til å stille seg spørsmålet om hvor dårlig tilbudet faktisk kan være før foreldrene reagerer? En barnehage som gir et kjempegodt helhetlig tilbud, kan risikere å få langt dårligere score enn en sammenliknbar barnehage som ikke gir noe godt tilbud, på grunn av liten mulighet til innblikk og på bakgrunn av hva som uttales fra barnehagen eller ei. Ærlighet kan fort straffe seg, for alle barnehager er avhengige av å tiltrekke seg nye kunder. Hvor mye verdt blir da svarene i undersøkelsen? Og hva kan konsekvensene bli hvis det tegnes et glansbilde, der den mørkere baksiden skjules?
For selvfølgelig er det store forskjeller på tilbudet som gis fra en barnehage til en annen. Tilskuddet barnehagene mottar, kan variere med over 100.000 kroner per barn fra en kommune til en annen. Det utgjør et hav av forskjell i form av bemanningstetthet, hvor store barnegruppene blir, om det settes inn vikar eller ei og om det finnes penger til vedlikehold, kompetanseheving og utvikling av tilbudet som gis. I hvor stor grad det effektiviseres eller satses i den enkelte kommune og av eiere, har stor betydning for tilbudet som kan gis! Hvordan beslutningstakerne kan la denne praksisen foregå år etter år uten å ta grep, er en gåte. Dette er intet mindre enn forskjellsbehandling av barn satt i system!
Undersøkelsen blir i tillegg gang på gang brukt som dokumentasjon og bevis i argumentasjonen for at «private» er bedre enn kommunale barnehager, samtidig som den ikke skiller på kommersiell og ideell drift, eller mellom frittstående barnehager og barnehager som inngår i kjeder. Selv om alle burde skjønne at det spriker like mye i kvaliteten mellom «private» som mellom kommunale barnehager. Det er og blir folka i den enkelte barnehage, og hvordan hver enkelt barnehage ledes og driftes, som avgjør kvalitetsforskjeller mellom barnehager. Sånn sett er det fullstendig likegyldig hva slags barnehage det er snakk om. Og uansett hvordan en vrir og vender på det, er det grenser for hvor langt strikken kan tøyes og hvor mye som kan organiseres til det bedre når rammene jobber mot deg som ansatt. På et tidspunkt ryker den berømte strikken.
Dessverre må det gå an å konkludere med at måten foreldreundersøkelsen per i dag er utformet og benyttes, hindrer endring og positiv utvikling. For å si det brutalt, så motarbeider foreldreundersøkelsen muligheten for at barn og ansatte skal få en bedre tilværelse i barnehagen. Når foreldrene ikke en gang lenger har anledning til å skrive kommentarer i selve undersøkelsen, så begynner det å bli syltynn suppe å koke på. Utdanningsdirektoratet burde utviklet en barnehageansattundersøkelse som kan settes i sammenheng med foreldreundersøkelsen. Det ville vært interessant! Da ville vi mest sannsynlig fått et litt mer nyansert bilde å jobbe ut fra. Hvis myndighetene virkelig ønsker å ta grep for å skape en bedre barnehage, vel å merke. For penger vil det koste. Men det ville vært en gavepakke for barn, ansatte og foreldre.
