Tida med korona har gitt meg den store gleden over å jobbe i barnehagen igjen
– Hva er tid? For barna våre finnes ikke tid, og tiden har til nå bare vært noe vi voksne kjaser og maser om.
Livet i fjæra er så magisk! Stedet hvor vannet blir til lava, pinner til tryllestaver og steiner til fjernkontroller, og tida faktisk strekker til! Livet i fjæra med ute-kohorten vår.
Se for deg at du har all verdens tid til å gjøre det du vil. At tida ikke finnes mer. At det ikke er noe du skal rekke, og det er ingen som står i kø og venter på at akkurat du skal bli ferdig med det du holder på med. Se for deg at at de du har rundt deg lytter og forstår alt du sier, og ideene du kommer med kan vi faktisk gjøre i dag. Akkurat her og nå. Som å lage flaskepost, og kaste den på havet.
Se for deg at det alltid er voksne rundt deg til at du blir sett. At om du faller, så er det alltid noen der. Og når du ser den måsa stupe ned i vannet, så er det noen der og deler den opplevelsen med deg. Hele dagen!
Vi teller kajakker, og lærer om flo og fjære. Hvordan teisten ser ut, og hvordan steiner som kastes i vannet høres ut. Alle de viktige tingene. Hvordan ser børstemarken ut, og puster egentlig kråkebolla? Hvordan balansere et steintårn, og når blir blåbæra moden? Hvordan spikke pølsepinner, og er det regler med kniv? Hvordan henge opp en hengekøye, og hvor er egentlig sekken min?
Les også: Barnehagen – proppen i samfunnet
Slik er det med livet i kohorter, og vi alle bare digger det! Tida med korona har gitt meg den store gleden over å jobbe i barnehagen igjen. Den har alltid vært der, gleden, men idealisten i meg har virkelig trivdes disse ukene i kohorter.
Dagene er fullt bemannet, for det er omtrent bare èn åpningstid. Møtene er flyttet til etter arbeidstid, og vi har mer tid enn noensinne. Tid til de viktigste. Tid til de vi faktisk er der for. Barna våre.
Og hva er tid? For barna våre finnes ikke tid, og tiden har til nå bare vært noe vi voksne kjaser og maser om. «Skynd deg, vi har dårlig tid!» «Det er ikke tid for å spise enda.» «Du vil det ja, det går ikke, vi har ikke tid.» Men nå.. Nå er tid det vi har aller mest av, og jeg håper de som tror de er de viktigste, de i hovedstaden, ser dette!
For det er til syvende og sist ikke de som er viktigst. Det er nemlig barna våre.
Innlegget ble første gang publisert i Alta-posten
Les også: Det vi nå opplever i norske barnehager er #FORSVARLIG
