«I barnehagene bør vi erstatte ordet mobbing med ‘ekskludering i lek’»

Jeg er usikker på om mobbing er rett begrep å anvende i barnehagen. Hovedgrunnen til det er at mobbing i barnehagen skjer, i all hovedsak, gjennom ekskludering i lek. Hvorfor kan vi ikke bare kalle det ekskludering i lek?

Live kom skippende inn i barnehagen. Bokstavelig talt. Hun satte frem det ene beinet, sparket fra med det andre, og i en lett rytme skjøv hun seg fremover, skip for skip. Hennes strålende smil og viltre krøller levnet ingen tvil om at ”denne tilvenningen gikk da jammen bra!”.

Foreldrene var superfornøyde, jeg, positivt overrasket over hvor lett og greit dette gikk. Jeg hadde forventet at vi måtte legge inn mer arbeid for å få fireåringen til å trives på avdelingen. Hun kom fra en annen barnehage, foreldrene informerte om hvor åpen og utadvendt Live var, om hvor lett hun fikk seg nye venner, uansett hvilken situasjon de var i. Live levde ut foreldrenes bilde av henne.

I tre måneder lekte hun med de andre, smilte og lo, tøyset med oss ansatte. I tre måneder deltok hun aktivt i aktivitetene i barnehagen, utforsket og utfoldet seg i miljøet både ute, inne og på tur. I tre måneder. Og så sa det stopp.

Som ut av ingenting knakk plutselig Live sammen en dag. Hun trakk seg tilbake, ville bare sitte i fanget mitt, gråt seg igjennom dagene. Vi skjønte ingenting, foreldrene skjønte ingenting. Hva er det som skjer med Live? Jeg ble bekymret for hvordan ting var hjemme, Live ville først ikke fortelle noe om hvorfor hun var så lei seg. Sammen med foreldrene, begynte vi å forske på hva som gjorde livet så vanskelig for Live akkurat nå.

 

Litt etter litt, fikk vi innblikk i bruddstykker av det som foregikk. Live delte mer og mer, jeg observerte henne sammen med de andre med et skarpere blikk. Med det blikket jeg burde hatt fra hennes første dag. Det var først da jeg fikk øye på det, for det var så ørsmå signaler og små bevegelser som utgjorde Lives vanskeligheter. I det skjulte, når de ikke trodde jeg så, fikk Live nei etter nei, etter nei, fra de andre barna. Hun fikk ingen mulighet til å påvirke leken, hun var egentlig ikke med. Men det så sånn ut.

Tilsynelatende var Live med på leken, tilsynelatende hadde hun noen å leke sammen med. Tilsynelatende. Lives bilde av seg selv som en som «lett får kontakt med andre», som «alltid stiller masse spørsmål til folk vi møter på gata», som «vi bare kan sende ut i bakgården også kommer hun tilbake med tre nye venner», ble til en rollefigur med positive karakteristika, som hun spilte ut. I retrospektiv, og etter å ha lært Live å kjenne, ser jeg at hun i disse månedene gikk på «ekstragiret». Hun smilte, lo og tøyset på automatikk. Det var ingen genuinitet i smilet.

Live kjørte hardt på ekstragiret, kanskje fordi hun alltid har fått høre at hun fikser livet. Og forestillingen varte i tre måneder. Som alle profesjonelle skuespillere vet, er tre måneders turne utmattende. Når du i tillegg spiller en rollefigur i ditt eget liv, kan jeg bare tenke meg til hvor sliten den lille kroppen til Live var da hun ikke klarte å forestille lengre.

 

I tre måneder hadde Live systematisk blitt stengt ute av det «gode» selskap på avdelingen. Fysisk var hun til stede i leken, hun sto eller satt sammen med de andre, gjorde omtrent de samme handlingene og bevegelsene. Når vi ikke så nøyere etter, så alt helt fint ut. Da vi etter hvert fikk observert og kartlagt hvordan barnehagehverdagen til Live så ut for henne, innebar det signaler, utsagn og en systematikk som ville passet inn i hvilken mobbedefinisjon som helst. Det hadde vært lett å kalle de jevnaldrende jentene for «sjefsmobbere», og resten av barnegruppa for «medhjelpere». Det hadde vært lett å si at Live var mobbeofferet på avdelingen. Hun gruet seg til å gå i barnehagen.

 

Det er viktig og riktig at det blir satt lys på den mørke siden ved institusjonene våre. Det er positivt at flere vil forske på og undersøke hvorfor noen barn ikke trives i barnehage og skole, og at mange ønsker å finne tiltak for å forebygge og forhindre mobbing. Tidligere kunnskapsminister Øystein Djupedal beskriver i et intervju i Utdanning nr. 18/2017 to tiltak som er avgjørende i et slikt arbeid – det ene er at han sier vi bør ha en nasjonal instans som håndterer mobbing og det andre er at alle lærere må få et opplæringsprogram. Det er sikkert både fint og flott, og ingen vil vel motsette seg at dette må tas alvorlig. Men jeg er redd jeg er uenig i premissene bak det hele.

 

Kunnskap om barns lek og lekeatferd utgjør størstedelen av barnehagelærernes fagkompetanse. Vi barnehagelærere vet hva det er som gjør barn til gode lekere, hvordan vi skal legge til rette for et inkluderende lekemiljø, hvordan vi kan berike, inspirere og forsterke barns lekende utforskning og hvordan vi skal jobbe for å utvikle barns egen lekekompetanse. Også vet vi hvorfor vi gjør dette! Barnehagelærere har stor innsikt i lekens betydning for barnas trivsel og utvikling.

Vår praksis gjennomlyses av en sterk tro på leken som inngang til alle mulige aspekter ved barnehagens hverdagsliv. Enten det er på vei opp i klatretreet, ved spisebordet med makrelltuben oppå hodet eller på jakt etter den ene, lille steinen innerst i cheroxen. Vi kan lek.

 

Barnehagelærere har også et profesjonsetisk ansvar for barna i barnehagen, og det må vi ikke glemme. Spesielt ikke når det snakkes om mobbing. Det er her jeg støter på første utfordring i Djupedals prioriteringsliste. Han sier vi har behov for en nasjonal instans, et ekspertutvalg, som håndterer mobbing. Jeg mener det er enda viktigere at barnehagene og skolene har kunnskapsrike og profesjonsetisk bevisste lærere, som hver eneste dag tar det ansvaret det er å håndtere problematiske relasjoner, ubehagelige situasjoner og ekskludering i lek. Vi må tørre å stå i det som er vanskelig, tørre å se det vi ikke vil se.

Da jeg fikk øye på utestengingen Live var utsatt for, hadde jeg et enormt profesjonsetisk ansvar for å tørre å si at vi hadde gjort feil. Vi hadde ikke sett Live, vi hadde rett og slett gjort en for dårlig jobb. Jeg tror det var avgjørende for det videre samarbeidet med den familien, at jeg innrømmet dette. Og det hadde også stor betydning for det videre arbeidet, for at jeg skulle kunne ta tak i problemet og endre vår praksis.

  

Foreldrene fortalte at Live hadde beskrevet hjemme hvordan noen ansatte i barnehagen hadde leid Live rundt og rundt på utelekeplassen, bort til alle de allerede etablerte lekene som foregikk, prøvd å få henne med, og leid henne videre til neste lek, når de ikke fikk inkludert henne. Dette er en utrolig ydmykende praksis for en liten jente som alltid har hatt mange lekekamerater.

De aller fleste fireåringer kjenner godt forskjellen på barneinitierte og vokseninitierte lekeinvitajsoner. Og det er mitt profesjonsetiske ansvar som barnehagelæreren til Live, å veilede ansatte ut av slike praksiser. At dialogen med foreldrene var åpen og ærlig, skapte et rom for at de kunne fortelle meg slike viktige detaljer som dette. Og som igjen gjorde at jeg kunne jobbe strukturert og systematisk i veiledningen av mine ansatte, hjelpe dem til å forstå hvordan vi kunne bruke leken til å løfte og styrke Live som en inkludert del av barnegruppa.

Jeg er usikker på om en nasjonal instans vil kunne gå inn med den samme barnehagefaglige kunnskapen, og bruke kunnskapen om hvert enkelt barn, barnegruppa som helhet og assistentenes ressurser som utgangspunkt for å endre et barns situasjon. Den viktigste instansen sitter i hver enkelt barnehagelærer.

 

Også er jeg usikker på om mobbing er rett begrep å anvende i barnehagen. Hovedgrunnen til det er at mobbing i barnehagen skjer, i all hovedsak, gjennom ekskludering i lek. Hvorfor kan vi ikke bare kalle det ekskludering i lek? Mobbebegrepet et veldig statisk begrep, har en først fått definisjonen mobber eller mobbeoffer, tror jeg det kan være vanskelig å fri seg fra det. Og jeg tror at vi, gjennom å bruke begrepet «ekskludering i lek» styrker barnehagelærernes egen tro på at de har det som trengs for å arbeide systematisk med problemet.

Jeg tror at hjernene til barnehagelærerne begynner å spinne fortere og at pedgaogikkverktøykassa romsteres i større grad om vi sier «vi har problemer med at Live blir ekskludert fra leken med de andre barna på avdelingen», enn hvis vi beskriver situasjonen med at «Vi har et mobbeproblem på avdelingen». I det momentet vi definerer det som mobbing, tror jeg mange barnehagelærere vil tenke både at det er et veldig stort og uhåndterlig problem, og at det er litt utenfor deres fagfelt. Og da igjen, vil det være mye lettere å takke ydmykt ja til slike opplæringsprogram, som Djupedal sikter til. Om vi kaller det for mobbing tror jeg, og dette er bare min hypotese altså, at mange da vil tenke «ja, nei, det er sikkert lurt at noen som kan dette bedre enn oss gir oss tips og råd og tiltaksforslag».

Det vi glemmer da, er at vi allerede har gjennomført det viktigste opplæringsprogrammet av dem alle – vi har gått treåring bachelor i barnehagelærerutdanningen!

 

Begynner vi å snakke om ekskludering i lek, og hvordan vi kan jobbe med å skape et inkluderende lekemiljø i barnehagen, hvordan vi kan styrke barnas lekekompetanse, hvordan vi kan løfte frem enkeltbarn som attraktive lekere og hvordan vi kan skape et inspirerende lekefellesskap på avdelingen, tror jeg dette vil være med på å løfte frem profesjonens egne vurderinger, faglige refleksjoner og alternative arbeidsmåter. Og det vil også i større grad ansvarliggjøre de ansatte. For det som fort kan skje med mobbebegrepet, er at det er noen (i dette tilfellet i barnehagen), små barn som blir definert som mobbere, og noen andre som får definisjonen mobbeoffer. I forlengelse av dette er det barna som blir ansvarliggjort.

 

Jeg tror ikke nødvendigvis at barna på min avdeling var mobbere i møte med Live. Jeg tror de gjorde noe helt annet, de vernet om sin egen lek og sine nære relasjoner med hverandre. De beskyttet den, ville fortsette i flyten og ville ikke bli forstyrret av Live og en ansatt som kom og prøvde å få henne med inn i den. Ikke opplevde jeg Live som noe offer heller. Ja, hun hadde det vanskelig og burde ikke blitt utsatt for denne ekskluderingen, og ja hun var veldig svak og ute av det da hun knakk sammen etter de tre månedene. Men hun var også en veldig ressurssterk jente, med et rikt vokabular, enorm fantasi, masse kunnskap og med høy sosial kompetanse. Live var egentlig en god leker, det fikk hun vist oss til det fulle gjennom tiden sin hos oss, før vi sendte henne av gårde til skolen to år senere.

 

I stedet for å legge ansvaret over på barna, bør vi ansvarliggjøre de som faktisk har det profesjonsetiske ansvaret i situasjonen. Det er barnehagelærerne. Jeg har hørt om flere barnehager som benytter seg av ulike regler for lekende samvær som skal fremme inkludering i barnehagen. For eksempel at hvis to barn leker sammen, og ett annet barn kommer bort og spør om å være med, må de to svare ja, men hvis to eller flere barn kommer bort og spør, kan de svare nei – med tanken om at de ikke skal ekskludere en som er alene, og at de som er to eller fler i hvert fall har hverandre å leke med.

Jeg synes slike regler er problematiske. Ikke fordi jeg er uenig i regelen i seg selv, men nettopp fordi det ansvarliggjør barna, og ikke de ansatte. De ansatte får da litt «pause» fra profesjonsetikken, fordi barna har en regel de kan styre inkluderingen og ekskluderingen sin i lek etter, uten nødvendigvis en tilstedeværelse av barnehagelæreren. Jeg vet ikke om det er noe bedre å bli sagt nei til i lek fordi regelen sier det, enn uten en regel. Og noe sier meg også at det er de samme barna som ville fått nei uansett.

 

Ansatte i barnehager med slike regler forteller meg om barn som tilkaller hjelp fra voksne, når disse reglene blir brutt. Altså hvis noen barn sier nei, selv om et annet barn kommer alene. Da blir plutselig konfliktsituasjonen dratt vekk fra det egentlige problemet. Fra ekskluderingen i leken (som jo faktisk er det som har skjedd), og til at det er regelen som ikke blir holdt eller etterfulgt. Og barna presenterer også den overflatiske delen av problemet: «De sa nei selv om jeg kom bort til leken alene!», i stedet for å beskrive det som er den egentlige kjernen: «jeg får ikke være med å leke!». Dette gjør også i så henseende problemløsningen til den ansatte «lettere». Da trenger vi jo egentlig ikke bruke vårt profesjonsetiske skjønn, fordi vi kan lene oss på at «regelen må følges». I stedet for å tørre å gå inn i det som er vanskelig, det som gjør situasjonen ubehagelig.

For meg representerer ulike mobbeprogram for barnehagen noe av det samme. Det kan helt sikkert være positivt med påfyll og kursing om barn som strever i leken med de andre, men jeg er redd for at vi distanserer oss fra vår barnehagefaglige kunnskap og profesjonsetikken vår, ved å sette opp slike universelle leke-regler som skal virke inkluderende. Det er de ansatte i barnehagene, og da spesielt barnehagelærerne, som må være tydelige og modige i møte med barn som blir ekskludert fra det «gode» selskap. Vi, både fagarbeiderne og barnehagelærerne, er viktige rollemodeller, både overfor barna, de andre ansatte og foreldrene i barnehagen. Hver dag utviser vi holdninger, verdier og menneskesyn i møte med andre i barnehagen.

 

Jeg tror noe av det viktigste vi kan gjøre for å forhindre ekskludering i barnehagen er å gi barna mulighet til å være sammen om noe. For meg har felles prosjekter og felles lekeforløp for hele barnegruppa vært en viktig arbeidsmåte for å oppnå dette. Det å skape noe, gi barna et felles ansvar, noe som de er avhengig av hverandre for å få gjennomført på en spennende måte.

Da vi ryddet ut av farmor og farfars hus i sommer, fant jeg en liten brun eske, som var full av tolv, små forgylte ting i miniatyrstørrelse. Det var en gullglobus, en gullklokke og en gullgyngestol, blant annet. Disse ble utgangspunktet for et langvarig lekeforløp i høst, som ennå ikke er avsluttet. Det hele dreier som om fargedronningen, som er den som sørger for at vi har alle fargene i verden, hun trengte hjelp av de eldste barna i barnehagen, som tilfeldigvis viste seg å være barna på min avdeling.

I det første brevet fra Fargedronningen sto det: «Stemmer det at dere er de eldste barna i barnehagen?», «JA!». Albertbarna måtte ta vare på Fargedronningens forgylte gullsamling, passe på den for henne. For den onde trollmannen Gruzillius er nemlig ute etter skatten, og hvis han får tak i den blir hele verden grå! Hver forgylte, lille skatt bærer i seg en farge.

Jeg skriver et lite brev hver uke, gjemmer skatten på tur og barna redder fargene ved å lage malerier i de forskjellige fargene som skattene representerer. Det skaper så mye lekemagi og felles lekereferanser. Og barna selv er veldig bevisste på at alle barna på avdelingen må få med seg alt som skjer, fordi hvis ikke alle barna lager hvert sitt maleri, blir ikke fargen reddet.

Hvis noen har vært syke, eller borte fra barnehagen på en turdag, er dette barnet fullstendig informert om hva slags skatt de fant og hvilken farge den bærer i seg, allerede før vi snakker om det på Barnemøtet klokken ni. Barna er sammen om dette, prosjektet lever mellom dem, i leken, i samtalene – det er deres prosjekt, jeg bare setter an tonen med et lite brev i uka, basert på kunnskap om den aldersgruppa, og barnegruppas interesser – jeg vet hva som fenger dem, og med en forventning om at hele barnegruppa skal delta. Alle deltar på ulike måter, men alle er med på leken. Dette tror jeg både er relasjonsbyggende og skaper fellesskapsfølelse, en opplevelse av å høre til.

 

 

Etter noen uker med målrettet arbeid for å løfte Live som en inkludert del av lekefellesskapet på avdelingen, var det plutselig en helt annen letthet i skippingen hennes. Vi forsto etter hvert også at bak det første strålende smilet vi hadde sett, gjemte det seg et, om mulig, enda mer glitrende smil. Det spredde seg en bevissthet i foreldregruppa også, den ene dagen skulle hun være med Julie hjem, den andre dagen skulle Live og Sara bli igjen og leke på utelekeplassen sammen, når de ble henta. Både Lives foreldre og vi i barnehagen gikk fortsatt litt på tå hev en stund, ingen torde å danse noen seiersdans. Og vi fortsatte arbeidet kontinuerlig, for slikt arbeid må aldri ta slutt.

Utestengningen opphørte, og da Live hadde sin siste dag i barnehagen, var det som en av de aller mest attraktive lekerne. Jeg møtte Live i forrige uke, ved gjerdet inn til skolen. Hun rakk nesten ikke gi meg en klem, for hun bare måtte fortelle meg om Sunniva, Jussra og Theodor som hun skulle feire Halloween sammen med. Viltre krøller, strålende smil. Vi sa ha det, hun skippet tilbake til vennene sine. Heldigvis med den samme lettheten som hun skippet ut av barnehagen med for et halvt år siden.

 

 

Fotnote:

Dette et komplekst fenomen som det er vanskelig å si noe helt entydig om. Og det er selvsagt situasjoner, også i barnehagen, hvor «ekskludering i lek» ikke blir dekkende for hva som foregår. Når det er grove overgrep gjort av barn og/eller ansatte, uttalt erting, uthenging og hvor de ansatte ignorerer eller «dysser ned» problematikken – er mobbing det begrepet vi har tilgjengelig i dag og som i størst grad beskriver alvorlighetsgraden i det som foregår. Intensjonen min med denne teksten er å løfte opp en diskusjon om hvordan barnehagelærere utøver sitt profesjonsetiske skjønn og sin pedagogiske handlekraft i møte med ekskludering i lek, som ofte er det første tegnet på utestengning.

 

  • Birgitte Fjørtoft, barnehagelærer og master i barnehagepedagogikk