Barn har rett til sin egen leseopplevelse i barnehagen
Alt vi leser, blir med oss videre og danner et grunnlag for vår språklige kompetanse. Det er videre gjennom språk i vid forstand barna i mitt materiale gir respons på bildebøker som leses for dem.
Jeg noterer med interesse at min forskning blir omtalt i debatten om Utdanningsforbundets tema for barnehagedagen 2016, og jeg vil gjerne svare kommunikasjonsrådgiveren ved Lesesenteret i Stavanger Elisabeth Rongved, gjennom dette innlegget. Jeg er en av foredragsholderne på årets Nasjonale konferanse om lesing, i Stavanger, og det takker jeg varmt for.
Foruten å referere til meg med feil etternavn, omtaler Rongved min forskning som språkarbeid i barnehagen. Selv bruker jeg ikke denne benevningen. Et poeng for meg har vært å tone ned det som kalles språkarbeid rundt lesingen av særlig skjønnlitterære bøker for barn.
Jeg forsøker å løfte fram lesingens estetiske kvaliteter. I min studie er det lesing som opplevelse jeg interesserer meg for. Jeg underkjenner ikke høytlesningens språkstimulerende effekt. Den er grundig dokumentert i internasjonal forskning. Den samhandlingen som finner sted mellom voksne og barn i mitt empiriske materialet kan likevel ha et språkansporende potensial.
Alt vi leser, blir med oss videre og danner et grunnlag for vår språklige kompetanse. Det er videre gjennom språk i vid forstand barna i mitt materiale gir respons på bildebøker som leses for dem.
Jeg ser på lesing av bildebøker som en sosial opplevelse og kollektiv meningsskaping, og oppmerksomheten rettes mot det ordene og bildene framkaller inni leserne. Styrt av skrift og bilder skaper barna av sine egne tanker og følelser en ny tekst, som for dem er det litterære verket.
Barnas tekstlige samhandling er det redskap jeg bruker for å finne ut hva lesernes meningsskaping har resultert i. Forskningen viser at barna samhandler om en felles og sosial meningsskaping. Det er et poeng at barn får ta initiativ til samtaler om emner de selv er opptatt av og definerer underveis i lesingen.
Det er altså ikke en barnehageansatt med en prosedyre for språkarbeid utviklet på forhånd, min forskning kan fortelle noe om. Denne innfallsvinkelen er ny og lite utforsket når det gjelder barnehagebarn og lesing av litteratur i barnehagen. Av den grunn er det kanskje litt vanskelig å se at min forskning føyer seg inn i tradisjonen fra Lesesenteret, slik Rongved hevder.
Jeg mener det er god grunn til å prøve ut innfallsvinkelen på bred front i praksis, og jeg ser gjerne at denne innfallsvinkelen for lesing også kan fremmes gjennom Lesesenteret. Jeg kommer gjerne til Utdanningsforbundets bebudede konferanse dersom jeg blir invitert.
