Empty article - Title

En bønn til barnehagepersonale og politikere fra moren til et barn med en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse

Kronikk: Det kan være krevende, ikke minst psykisk, å ha et barn som trenger omfattende oppfølging og tilrettelegging både hjemme og i barnehagen, og som vil trenge det i mange år fremover.

Publisert Sist oppdatert

Jeg har den ungen som bare en mor kan elske, og som jeg kan forstå at de ansatte gleder seg til at skal slutte i barnehagen. Når mitt barn er sykt, kan de ansatte puste lettet ut og si at selv om det er sykdom på huset, er i hvert fall han hjemme, så da skal alt gå bra. Når sommerferier skal planlegges, oppfordres vi på det sterkeste til å samkjøre vår ferie med støttepedagogens ferie.

Vår unge er så krevende at vi ikke kan velge ferie selv uten å få dårlig samvittighet, dersom vi ikke tar hensyn. Når vi henter barnet vårt sent, til tross for kø og lang reisevei, blir dette bemerket. Det slipper foreldre til nevrotypiske barn å høre, der de kommer luntende inn ti på fem, svette etter en treningsøkt på Sats. Det er helt andre regler som gjelder for oss.

Når mitt barn er sykt, kan de ansatte puste lettet ut

For vi er spesielle. Barnet vårt har en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse. Det er akkurat det den er. Den griper gjennom alt. Spesielt på foreldrekaffe og arrangementer hvor personalet med letthet kan slå seg ned med de andre foreldrene – og som bare kan skotte bort på sine barn som fyker rundt mellom bordene.

Når jeg er der, er jo barnet mitt «hentet». Tilretteleggingen er over. Jeg må følge han rundt. De andre foreldrene har anledning til å bli kjent, knytte kontakt og få venner i nabolaget. Jeg må halsbrekkende følge barnet mitt rundt i frykt for at han skal stikke av, drikke såpe eller forsyne seg av andre barns kakestykker eller deres foreldres kaffe. Jeg har avfunnet meg med at det er slik livet har blitt, selv om jeg så gjerne skulle ha slått av en prat med mammaen til «Tiril». Hun som var så søt og hyggelig i garderoben forrige uke. Kanskje hun kunne blitt en venn?

Jeg har den ungen som ikke kan leveres til avdelingen uten at personalet febrilsk begynner å kartlegge hvor støttepedagogen er. «Vent litt, vi skal bare finne ut hvor Heidi er nå». Heidi er på kontoret, hun kommer ned. Flott, da kan ungen leveres. Jeg har den ungen som ofte blir diskutert på møter. Møter hvor ikke bare barnets funksjonsevne og velvære blir drøftet, men også hvordan ungen påvirker resten av barnegruppa. Ungen vår har brysomme foreldre. Vi ser hvordan øyene deres blir smale når vi ber om tilrettelegging. Det går jo utover det de har planlagt, og ideen om hva en barnehage skal være.

Det er urimelig å legge hele byrden det er å ta vare på mitt barn, over på pedagogens kunnskap, vilje og holdninger. Det handler i stor grad om tilgjengelige ressurser og fysisk tilrettelagte rammer. Ressurser som ikke pedagoger har noen råderett over, men som er forankret i politiske bevilgninger.

Jeg har den ungen som blir passet på, ikke lekt med. Passet på av ansatte jeg ikke vet hvor jobber, fordi avdelingen har avdelingsmøte. Henter jeg barnet mitt i dette tidsrommet, blir jeg møtt med «det jeg som er på’n når avdelingen har møte». Noen må jo være på’n. Jeg vet det.

Når skolestarterklubben treffer hans årskull, spør jeg forventningsfullt hvordan han kan få være med. Da får jeg til svar at det ikke vil passe for han, for de skal jobbe med en sånn oppgavebok. Et par turer kan han nok få bli med på, ja. Det skal de nok få ordnet. Sånn går dagene, han kan bli med litt - litt i starten av en samlingsstund, litt i et opplegg. Skolestarteropplegget de har valgt, treffer ikke han. Pedagogikken er for de andre. Det er de og han. Dette umulige regnestykket. Barnet mitt versus barnegruppa. De ansatte må ta hensyn til de andre barna. Jeg vet det. Det må jeg huske på. De minner meg på det.

Jeg har den ungen som ikke passer inn i den klassiske barnehagetradisjonen, hvor en tommel opp og en rask «så flink du er» er tilstrekkelig for at han skal kjenne mestring og utvikling. Ungen min trenger belønningssystemer. Belønninger som kan sees på som urettferdig for de andre barna. For hans utvikling kommer ikke av seg selv. Denne livsviktige utviklingen krever så mye innsats og krefter at vi som foreldre får tilbud om avlastning på institusjon. Får han ikke tilstrekkelig hjelp og trening i de viktige barnehageårene, kan det bety at han må flytte hjemmefra i begynnelsen av barneskolen og kanskje ha tre-til-en-bemanning som voksen. Det vil si at det til enhver tid må være tre ansatte på han alene for å sikre trygghet for han og ansatte.

Jeg har den ungen som kommunen har bestemt at skal og bør integreres i lokalmiljøet. Spesialavdelinger i barnehage eksisterer nesten ikke. Så jeg ber deg, kjære pedagog og barnehageansatt. Hold ut! Vit at den tiden barnet mitt er i barnehagen, er det viktigste avlastende tiltaket i livet vårt akkurat nå. Det er tid som kan bidra til at jeg er en bedre mor. Det at han kan være i barnehagen til jeg har handlet middagen i forkant av henting, gjør at jeg får mulighet til å ta meg av han resten av kvelden.

For jeg vet at jeg sikkert må stå opp et par ganger denne natten også – som jeg så ofte gjør. Vit at betydningen av den jobben dere gjør, er livreddende for oss. Noen barn trenger medisin for å overleve. Mitt barn trenger tilrettelegging og spesialpedagogikk for å overleve. Uten intensiv trening og tilrettelegging vil barnet mitt kunne utsette seg selv eller andre for fare. Men selv om ungen min har en diagnose, er han ikke diagnosen sin. Det er også barnet mitt som har diagnosen, og ikke jeg som mor. Jeg som mor har like mye behov for å møte andre foreldre, være stolt av å se barnet mitt vokse og utvikle seg. Så la meg få lov til akkurat det.

Og til deg, kjære politiker, ber jeg deg se på hvor knapp grunnbemanningen i barnehager er. Det er akkurat nok ressurser til at dagene går rundt. Ved sykdom og møter blir det hektisk. Og når mitt barn går i barnehagen, blir dagene langt mer enn hektiske.

Og til deg, kjære politiker, ber jeg deg se på hvor knapp grunnbemanningen i barnehager er.

Jeg har hatt kronisk dårlig samvittighet for å levere barnet mitt i barnehagen ved sykdom hos personalet, og for å hente han etter at støttepedagogen har gått for dagen. Det er ikke jeg som burde ha denne dårlige samvittigheten. Det er dere politikere som har besluttet at bemanningen er tilstrekkelig, som burde hatt det.

Det dere sparer på denne bemanningen, kan dere gange med minst tre, årlig den dagen han kommer på institusjon. Eller når vi pårørende eller barnehagepersonalet er utbrent og har sykemelding som varer i lange perioder.

Denne kronikken har tidligere vært publisert på nettstedet barnehage.no og i papirutgaven av tidsskriftet Spesialpedagogikk nr. 4, 2019, men er dessverre like aktuell i dag. Hvis du vil lese flere artikler eller abonnere på tidsskriftet Spesialpedagogikk: Klikk her

Powered by Labrador CMS