– Den største feilen vi kan gjøre er å ikke gjøre noe, ikke snakke, ikke fortelle sant om historien, skriver Elise Håkull Klungtveit.
– Den største feilen vi kan gjøre er å ikke gjøre noe, ikke snakke, ikke fortelle sant om historien, skriver Elise Håkull Klungtveit.

Når stillheten etter 22. juli kommer, kan vi utgjøre forskjellen

Debatt: Vi har muligheten til å gjøre et av de mørkeste kapitlene i vår fortid til en viktig del av vår felles fremtid.

Publisert Sist oppdatert

I dag er det ti år siden til sammen 77 av oss mistet livet i regjeringskvartalet og på AUF sin sommerleir på Utøya.

Selv om vi for 10 år siden sa «aldri mer 22. juli», skjedde det igjen. Hatet, og utenforskapet fikk vokse, og den 10. august 2019 mistet Johanne Ihle Hansen livet, og Al-Noor Islamic Centre ble angrepet med mål om å drepe.

For oss som var i midten av ungdomsårene våre i 2011, er 22. juli en dag vi aldri glemmer, noen av oss var direkte rammet, andre kjente noen som var rammet, de fleste husker hvor de var da kaoset og uroen kom. De som lever sine ungdomsår i dag, 10 år etter, husker ikke lenger denne dagen som den var i går.

Da er det vår oppgave å knytte oss som var unge den gangen, sammen med de som er unge i dag. Mange av oss er redde for å berøre, redde for å gjøre feil. Jeg mener den største feilen vi kan gjøre er å ikke gjøre noe, ikke snakke, ikke fortelle sant om historien.

Les også: 22. juli-angrepene: Bredere debatt – bedre undervisning

Stillheten 23. juli er farligere enn noen gang, høyreekstrem terror er ifølge PST en sannsynlig trussel, og jeg tror vi som skal møte barn og elever kan utgjøre en større forskjell en noen gang. AUF ønsker seg et oppgjør mot rasisme, hat og høyreekstremisme. Vi som er på vei inn i lærerprofesjonen, må fortsette samtalen – selv i maktesløsheten som kan kjennes i møte med den ekstreme terroren. Vi kan bidra, og det er et privilegium.

Oppgjøret skal ikke bare tas i Dagsnytt 18, men må være med oss i alle menneskemøter. Det kan tas hver dag sammen med de som skal være framtidas unge. Fordi vår profesjon ruster oss til å delta i menneskers danning, og vi må være med på å danne et samfunn som ikke hater. Vi har muligheten til å gjøre et av de mørkeste kapitlene i vår fortid til en viktig del av vår felles fremtid.

Vi kan bære denne dagen inn i framtida.

Vi kan bære denne dagen inn i framtida. Vi kan ta med oss uroen og kaoset vi følte denne dagen, og vi må tåle å møte dagens unge midt i det hele. Vi kjenner historien, og med sannheten om den kan vi gjøre en forskjell. Vi kan bidra til at oppgjøret tas hver eneste dag i møte med de som er unge. Vi kan ta med oss minnene, ikke for å heles og glemme, men for å huske, slik at 22. juli aldri skjer igjen.