Visjoner for oppvekstsektoren i Trondheim

• Agneta Amundsson er leder for Utdanningsforbundet Trondheim

Likeverd er ifølge læreplanens generelle del noe man skaper, i motsetning til noe man har. Hvordan skaper man så likeverd i et strømlinjeformet utdanningssystem, fra barnehage til videregående skole, hvor styringssignalene spriker i alle retninger?

Norsk fremtidig velferd bygger offisielt på fire sentrale dokument; Barnehageloven, Opplæringsloven, Rammeplan for barnehagen og Læreplanverket for grunnutdanningen. Alle fire er i dag bygget opp etter samme lest, med samme flotte visjoner og retorikk, og med samme offisielle formål – å bidra til en god barndom og til utviklingen av gagns mennesker. Uoffisielt skal barnehagen og skolen være et verktøy for staten, som skal sørge for at samfunnet får den arbeidskraften det trenger. Hvis dette svikter går det utover det norske samfunn i sin helhet.

Denne fortellingen er usminket og kan virke lite inspirerende. Likevel er det tvingende nødvendig nå å være tydelig. For å vite i hvilken retning man skal gå må man først vite hvor man står.

Utdanningsforbundet Trondheim vil hevde at norsk skolepolitikk preges av enkel retorikk. Språktester, Kartleggingsverktøy, Nasjonale prøver, PISA-tester samt KOSTRA-, ASSS- og GSI-statistikker dominerer debatten. Men disse verktøyene beskriver kartet, ikke terrenget. I praksis fungerer de som fremmede, innholdsløse element som fortrenger det opprinnelige samfunnsoppdraget. Dermed representerer de et demokratisk problem fordi det vi gjør ikke overensstemmer med det vi sier. Man forventes styre etter forhåndsbestemte standarder for normalitet, som ikke lar seg oversette til faktiske forhold. Dessuten er flere av verktøyene i ferd med å bli utdatert, fordi de mister politisk legitimitet verden over, i takt med at faglig empiri og politiske innrømmelser blir gjort kjent.

Politikere i Trondheim har tatt lokale utfordringer på alvor. Hvor går veien videre?

Norge vokser; vi passerte nylig 5 millioner innbyggere. Det betyr at også Trondheim vokser. Brunostskiva er for lengst utfordret av Sushien, men det vil være flere områder hvor også pedagoger og lokale styresmakter blir nødt til å utfordre vedtatte sannheter. Den beste løsningen vil være å bygge solide mikrosamfunn, i hvilke samhold og solidaritet preger hverdagen, framfor sosial segregasjon og skjult fattigdom. Det vil for eksempel ikke være nødvendig med fremtidige «områdeløft»-prosjekter, a’ la Saupstad, hvis politikere setter fellesskapets interesser foran markedets, ved å regulere boligmarkedet samtidig med utbyggingen av skoler og barnehager, med hensyn til bærekraftig investering, integrering og inkludering.

Det må skapes bevissthet om den viktige rollen skolen og barnehagen har i lokalsamfunnet, fordi disse har de beste forutsetningene for å samle ulike barn og unge med ulik bakgrunn. Skolen og barnehagen har de største utfordringene, men også de største mulighetene, med tanke på å skape god integrering og inkludering i samfunnet. Trygge rammer skaper trygge mennesker.

Generell del av læreplanen fokuserer på det hele mennesket. Rammeplanen for barnehagen sier at det er mange måter å være norsk på. Barnehagen skal støtte barn ut fra deres egne kulturelle og individuelle forutsetninger. Disse begrep lander til slutt på prinsippet om en likeverdig opplæring.

For å realisere dette må lærere og førskolelærere gis mandat selv å vurdere hva som er best opplæring for det enkelte barn. Ikke alt som teller kan telles. Det som testes vil etter hvert være uvesentlig, i motsetning til det som ikke testes. Praksis og teori må gå hånd i hånd i hverdagen, men praksis må styrkes med rammevilkår som er trondheimsskolen og -barnehagen verdig.

Oppvekstsektoren i Trondheim må fylles med kunnskapsrike og engasjerte pedagoger; nyutdannete og seniorer om hver andre. Sektoren må ledes av trygge rektorer og styrere, som bruker tiden sin på å lede og utvikle virksomheten, fremfor å beskrive den. Sfo må fortsatt være en arena for gode fritidsaktiviteter. PP-tjenesten må få lov å fatte vedtak ut fra reelle behov og disse må iverksettes innenfor rimelige tidsgrenser. Andre yrkesgrupper må styrke sektoren med ny og annen kompetanse.

Utdanningsforbundet Trondheim sin visjon for oppvekstsektoren i Trondheim handler ikke bare om at Keiseren trenger nye klær, den forutsetter først og fremst at Keiseren slipper å gå naken. Vår visjon er ikke et eventyr, men en fortelling om et varslet gjennombrudd. Verdien av en opplæring må måles etter samfunnets grad av tilslutning og tillit.