Vi krever tid til å gjøre en skikkelig jobb!
Bare for å starte i riktig ende: Vi er en entusiastisk klubb på en flott skole. Vi liker jobben vår, og vil gjerne fortsette å være lærere lenge.
Sånn må man jo starte nå om dagen, hvis ikke vil jo noen tro at vi sutrer eller er negative. Og la det være helt klart: Vi sutrer ikke, vi roper! Vi roper med entusiasme og kampkraft og vi krever å bli hørt. Vi krever en arbeidstidsavtale som gir oss tid til å gjøre jobben vår skikkelig.
Vi er leie av fagre løfter og vage viljeserklæringer. I arbeidstidsavtalen vi har med Oslo kommune står det at formålet blant annet er å bedre kvaliteten på undervisninga, gi den enkelte elev mer tilpasset opplæring og å bedre arbeidsmiljøet for lærerne. Vi kunne vel knapt vært lengre fra sannheten.
Vi drukner i dokumentasjonskrav og byråkrati og har stadig mindre tid til å lage god undervisning - hvis vi da ikke bruker vår egen fritid. Vi har som oppgave å fylle ut skjema på skjema om den enkelte elev, mens vi får mindre tid til å snakke med og hjelpe den enkelte elev - hvis vi da ikke bruker av vår egen fritid. Arbeidsmiljøet vårt er trivelig, for vi er en flott gjeng på en hyggelig arbeidsplass, men arbeidspresset er høyt og mange blir altfor slitne – for vi bruker av vår egen fritid. Og da blir det veldig lange dager når arbeidsuka i utgangspunktet ligger på rundt 43,5 timer.
Det høye arbeidspresset fører til langtidssjukemeldinger og at folk går på jobb når de skulle vært hjemme. Mangelen på vikarer gjør at mange ikke har samvittighet til å bli i senga, for de veit at det går utover kollegene. I siste instans fører dette høye presset til at mange velger bort læreryrket. Flere tar permisjon, men langt fra alle kommer tilbake. Kompetente, dyktige, engasjerte og entusiastiske lærere har blitt tvunget ut av yrket fordi de ikke er duracell-kaniner på evighetsbatterier. De er rett og slett vanlige mennesker med familie, venner og behov for hvile, mat og søvn.
Er dette svartmaling? Nei, dette er realitetsorientering! Vi er grundig klar over realitetene i vår arbeidssituasjon og vi tar ansvar – vi krever at dette blir ryddet opp i. Vi vil nemlig fortsette å være dyktige, faglig kompetente, omsorgsfulle og engasjerte lærere. Vi vil ikke se flere kolleger tvinges ut i langtidssjukemeldinger eller vekk fra yrket. Vi krever tid til å gjøre en skikkelig jobb.
Våren 2010 er det ikke vi som skal sitte ved forhandlingsbordet, men dere som skal sitte der skal vite at dere har oss i ryggen. Vi skal stå tett inntil, sånn at arbeidsgiver ikke kan tvinge dere til å rygge og vi skal holde oss i nærheten hele året, sånn at dere kan få hjelp til å bygge en solid argumentasjon. Men mest av alt skal dere vite at vi er klare til å stå på krava. Vi må ha en skikkelig arbeidstidsavtale med avsatt tid til for- og etterarbeid, med redusert undervisningstid og med en klar definisjon av hva som er undervisning. Hvis vi må streike for å få til dette – så gjør vi det!
Vi er leie av fagre løfter og vage viljeserklæringer. I arbeidstidsavtalen vi har med Oslo kommune står det at formålet blant annet er å bedre kvaliteten på undervisninga, gi den enkelte elev mer tilpasset opplæring og å bedre arbeidsmiljøet for lærerne. Vi kunne vel knapt vært lengre fra sannheten.
Vi drukner i dokumentasjonskrav og byråkrati og har stadig mindre tid til å lage god undervisning - hvis vi da ikke bruker vår egen fritid. Vi har som oppgave å fylle ut skjema på skjema om den enkelte elev, mens vi får mindre tid til å snakke med og hjelpe den enkelte elev - hvis vi da ikke bruker av vår egen fritid. Arbeidsmiljøet vårt er trivelig, for vi er en flott gjeng på en hyggelig arbeidsplass, men arbeidspresset er høyt og mange blir altfor slitne – for vi bruker av vår egen fritid. Og da blir det veldig lange dager når arbeidsuka i utgangspunktet ligger på rundt 43,5 timer.
Det høye arbeidspresset fører til langtidssjukemeldinger og at folk går på jobb når de skulle vært hjemme. Mangelen på vikarer gjør at mange ikke har samvittighet til å bli i senga, for de veit at det går utover kollegene. I siste instans fører dette høye presset til at mange velger bort læreryrket. Flere tar permisjon, men langt fra alle kommer tilbake. Kompetente, dyktige, engasjerte og entusiastiske lærere har blitt tvunget ut av yrket fordi de ikke er duracell-kaniner på evighetsbatterier. De er rett og slett vanlige mennesker med familie, venner og behov for hvile, mat og søvn.
Er dette svartmaling? Nei, dette er realitetsorientering! Vi er grundig klar over realitetene i vår arbeidssituasjon og vi tar ansvar – vi krever at dette blir ryddet opp i. Vi vil nemlig fortsette å være dyktige, faglig kompetente, omsorgsfulle og engasjerte lærere. Vi vil ikke se flere kolleger tvinges ut i langtidssjukemeldinger eller vekk fra yrket. Vi krever tid til å gjøre en skikkelig jobb.
Våren 2010 er det ikke vi som skal sitte ved forhandlingsbordet, men dere som skal sitte der skal vite at dere har oss i ryggen. Vi skal stå tett inntil, sånn at arbeidsgiver ikke kan tvinge dere til å rygge og vi skal holde oss i nærheten hele året, sånn at dere kan få hjelp til å bygge en solid argumentasjon. Men mest av alt skal dere vite at vi er klare til å stå på krava. Vi må ha en skikkelig arbeidstidsavtale med avsatt tid til for- og etterarbeid, med redusert undervisningstid og med en klar definisjon av hva som er undervisning. Hvis vi må streike for å få til dette – så gjør vi det!
