Venstres ønske om å gjenreise seg som skolepolitisk parti

Venstre skal ha ros for å gå til et landsmøte med svært visjonært, ambisiøst og omfattende skolepolitisk manifest. Da er det lett å kunne gå inn i en politisk debatt – hva er mulig å få til, hva er man uenig i og hva er rett og slett positive framtidsønsker for norsk skole og skoleutvikling. Men Venstre er også i stand til å provosere en gammel lærer og tillitsvalgt:

– ”Norge er nødt til å gjøre noe for å få gode lærere”.

Mener Venstre med dette at kvaliteten på de omtrent 100.000 lærerne i grunnskolen og videregående skole ikke holder mål? Norge har samlet sett en meget dyktig lærerstab, som alltid har forholdt seg lojalt til den til gjeldende læreplaner. Stortinget har alltid vedtatt den skolen og den lærerutdanninga man ønsker å ha i Norge. Politikerne har til enhver tid bestemt hvor mange kroner hver lærer skal få til etterutdanning i året. Svært mange lærere har aldri fått det nødvendige faglige påfyll.

De skolepolitiske diskusjonene er nå mer tydelige enn på lenge, og uenighetene er markerte. Det positive med dette er at vi får skolepolitiske diskusjoner om skolens innhold og utvikling. Venstres utspill er en skikkelig utfordring til den rødgrønne regjeringa. Tar dere hansken?

Venstres program inneholder mange selvfølgeligheter og formuleringer som i svært lang tid har vært gangbar skolepolitisk konsensus i den norske fellesskolen. Det mest positive ved Venstres program er at de ønsker å gjenreise respekten for læreren, gi læreren profesjonelt handlingsrom, satse på kompetanselønnssystemet for å sikre rekruttering til yrket og sikre ressurser for en positiv utvikling av skolen. Deler av programmet er det vel verdt å delta i offentlige debatter om.

– ”Venstre ønsker at selvstyrte skoler skal være normen for skolestyring, og vil ha stor frihet for den enkelte skole. Venstre ønsker et system der elever, lærere og foreldre har reell innflytelse på skolehverdagen innenfor rammer trukket opp av de folkevalgte. Skolens legitimitet og kvalitet hviler på – og skapes av – relasjonene mellom lærere, foreldre og elever. Det er en del av det politiske ansvaret for skolen å legge til rette for at slike relasjoner kan få god grobunn.”

Venstres ekstreme liberale holdning og klokkertro på det lokale handlingsrom og lokal politisk styring (”sjølstyr”) vil fort kunne bli banesåret for den offentlige fellesskolen. Et skolelandskap med sjølstyrte skoler, slik Venstre ønsker, vil fort overstyre, dvs. neglisjere, nasjonale mål for skolen. Min spådom er at kommunal økonomi i overskuelig framtid ikke vil tillate å prioritere skole i tilstrekkelig grad, og med Venstres lokale sjølstyre vil skolen dermed lett bli en salderingspost i konkurranse med andre velferdsgoder. Skal fellesskolen reddes, må det lovfestes solide nasjonale standarder og økonomi som vil ivareta og sikre de nasjonale mål og intensjoner for en god skole.

– ”Venstre vil gradvis innføre et kompetanseår for lærere – det vil si en ordning som innebærer at lærere etter et visst antall år kan få permisjon enten for å ta videre utdannelse, eller for å praktisere i annet arbeid som er relevant for skolen. De som ikke går ut i annet lønnet arbeide skal ha rett til permisjon med lønn, og alle som benytter ordningen skal i permisjonsåret ha full opptjening av lønns- og pensjonsrettigheter. Ordningen skal være både en rett og en plikt for lærerne”.

Dette høres jo fantastisk ut – alle lærere ønsker seg skikkelig kompetansepåfyll flere ganger i løpet av sin lærerkarriere. Men Venstre sier ikke noe om hvordan og hvor ofte. Skal vi ta et forsiktig anslag på hvert 10. år, noe som betyr at hver lærer kan regne med maksimum 2-3 slike sabbatsår i løpet av karrieren? Enhver ser at det langt fra er tilstrekkelig, spesielt ved raskt endrede kunnskaps- og fagkrav og når man kan forvente at en lærer må forholde seg til flere læreplanrevisjoner i løpet av karrieren.

Under behandlinga av rekrutteringsmeldinga våren 2000 utredet regjeringa om det er mulig å gi lærerne et "sabbatsår". Beregninger viste at det da ville kostet 3,3 milliarder kroner å gi lærere ett år med videreutdanning hver 10. år. Beløpet fordeler seg likt på permisjon med lønn og vikarlønn. Men problemet er større enn som så. I dag finnes det ikke nevneverdig mange lærere uten jobb, og kommuneøkonomien tillater ingen bruk av vikarer, med de negative konsekvenser dette har for kvaliteten i skolen. Videre vil store deler av lærerstaben gå over i pensjonstilværelsen i løpet av de 5-10 neste årene. Lærerutdanninga klarer på ingen måte å erstatte dette tapet. Venstre mangler en troverdig utredning på hvordan 10 prosent av lærerne til enhver tid kan være ute i lovfestet studiepermisjon.

Visjonen om sabbatsår for lærere er god – men hvor stor er verdien av et slikt utspill fra Venstre nå, bortsett fra det rent retoriske ved velgersankinga? Man kan bli engstelig for hvordan Venstre har tenkt å løse dette. Det må være en selvfølgelig forutsetning at lærere i slik permisjon må erstattes av fullt at faglig kompetente og utdannete lærere. Disse finnes i dag ikke. Manifestet til Venstre sier nemlig videre:

– ”og den praktiske implementeringen forutsetter derfor et nært samarbeid mellom partene i arbeidslivet, samt den enkelte lærer og den enkelte skoles ledelse. Videre forutsetter ordningen et spleiselag mellom stat og kommune.”

Hva slags forventninger har Venstre til at det står klar en mengde arbeidstakere med skolefaglig kompetanse i det private næringsliv som ønsker å gå over i (underbetalte) undervisningsstillinger i skolen? De samme ”fagpersonene” (ingeniører, økonomer osv.) legger Venstre inn som arvtakere også for å sikre rekruttering av nye lærere når undervisningspersonalet i videregående opplæring etter hvert pensjonerer seg. Den eneste forutsetningen, er at de tar seg pedagogisk utdanning, som staten skal betale. Dessverre mangler det her en del skolefaglig kompetanse også i Venstres argumenter.

Lovverket setter krav om fagkompetanse for å kunne tilsettes i skolen. Det er ingen direkte sammenheng mellom en ingeniørs eller økonoms kompetanse i det private næringsliv og de krav som stilles til en matematikklærer eller fysikklærer eller en lærer i samfunnsfag eller fremmedspråk. Eneste vei å sikre kompetente lærere er å intensivere og styrke lærerutdanninga og etablere et lønnsnivå i skolen som gjør det mer interessant å bli lærer. Så tar vi gjerne en debatt om innholdet i lærerutdanninga.

Men som sagt, Venstre viser mange gode tanker og omsorg både for den norske fellesskolen og for lærerne. Satsing på skolen er bra politikk! Lykke til som skolepolitisk parti. Flere skolepolitiske partier bør komme på banen!