Utryddelsen av AD/HD -trinn 2

Når vil AD/HD-løgnen bli avslørt? Stadig flere barn får diagnosen AD/HD, en konstruert diagnose fattet uten sikre somatiske patologiske funn. AD/HD kan verken påvises i urinen, blod, med biopsi, MR eller røntgen. Likevel blir stadig flere barn positivt diagnostisert og får sterk medisinsk behandling som et resultat av dette. Avgjørende for fastsettelse av diagnosen er spørreskjemaer som utfylles av lærere og foreldre til barnet. Skjemaene er ikke aldersadekvate og må i høyeste grad sies å være førende. Førende i en situasjon der kanskje både lærere og foreldre er på desperat jakt etter å få bukt med et pregende problem.

Klaus Henning Oelmann synser i sitt svar til meg i Utdanning 4/2009 side 40, at psykologi og psykiatriforrakt er utbredt blant pedagogene. Hvor han finner belegg for denne påstanden er uvisst. Slike generaliseringer over en hel yrkesgruppe er like intetsigende som resten av innlegget til Oelmann. Jeg finner det derimot særdeles viktig at BUP og PP- tjenesten fortsetter å bistå barn som har behov for særskilt hjelp, men å stadig ende opp med en AD/HD diagnose etter sluttført utredning må ansees som en bjørnetjeneste å regne. Foruten at diagnosen er grunnleggende fiktiv, finnes det flere negative konsekvenser ved å plastre et AD/HD-plaster på et barn. For det første har diagnosen etter hvert blitt sterkt stigmatiserende. "Har du AD/HD du eller?", kan bli brukt i en erte/mobbe situasjon. Betegnelsen er slitt, nedsettende og nærmest som et skjellsord i bruk av så vel barn som voksne. Aller verst er det likevel at AD/HD-diagnostiseringen kan medføre en selvoppfyllende destruktiv atferd hos det enkelte barn med begrunnelse i eget sykdomsbilde. AD/HD-diagnosen vil således virke legitimerende for utagerende atferd. "Hvis jeg ikke får pilla mi så klikker jeg!" AD/HD diagnosen blir som en hvilepute.

Det er mange barn som har manglende impulskontroll, konsentrasjonssvikt og er utagerende. Barn som er like forskjellige fra hverandre som deg og meg. Det er både riktig og viktig at disse barna får tilstrekelig hjelp og medisinsk behandling hvis nødvendig. Det som er unødvendig er å kategorisere alle med samme misvisende merkelapp. Hva kan grunnen være? Svaret ligger blant annet i et stadig mer resultatorientert og prestasjonsfremmende skolesystem. Hvis avvikende elever, elever som faller utenfor systemet, best blir akseptert hvis de kan sykdomsforklares er det nettopp det som gjøres. Barn som ikke strekker til i den norske enhetsskolen har nå mer enn noen gang forutsetninger for å få påvist AD/HD. En sykdomsforklaring kan virke uforskyldt for foreldre og forløsende for lærere, alle parter blir tilsynelatende fornøyde, men er problemet løst av den grunn?

Antageligvis ikke. For svaret ligger forsatt dypt forankret i skolesystemet og samfunnet forøvrig. Skolen kan nødvendigvis ikke løse alle atferdsproblem eller gi oppmerksomheten tilbake til distraherte elever, men skolen kan sammen med andre søke å utvide sitt normalitetsbegrep. Gjør døren høy og porten vid, for med flere elever som faller innenfor "det normale" vil vi få færre avvik og færre fiktive diagnoser. Utryddelsen av AD/HD trinn 2 er da i gang.