Ungdommens råskap og lærernes hjelpeløshet

Dette er en oppfordring til kunnskapsministeren om å normere stillinger for sosialfaglig kompetanse i skolen.

Det er siste skoledag for ungdomsskoleeleven Kristin som med gråtkvalt stemme henvender seg på lærerkontoret for å få snakke med sosiallærer Berit. De finner seg et klasserom hvor de kan være i fred og setter seg ned ved en pult. Kristin forteller at hun ikke orker å være med på skoleavslutningen senere på dagen som et resultat av at hun opplever mobbing og trusler fra andre elever. Følgende ordveksling følger:

Berit: Hvorfor blir du mobbet?

Kristin: Jeg har tykke lår og stor mage, ting som det.

Berit: Når jeg var yngre hadde jeg komplekser fordi jeg var tynn som en spekefjøl. 

Kristin: Ja, men hvorfor skal jeg bli mobbet for hvordan jeg ser ut?

Berit: Nei, men nå har vel du oppdaget at du har blitt ganske fin?

Kristin: Hvorfor skal jeg si det om meg selv når alle andre sier det motsatte? Jeg gidder ikke å gi karakterer på meg selv.

Berit: Nei, men man må glede seg over de framskrittene som er. Nå får du bort det valpefettet, så kommer du til å bli finere og finere…når jeg kjørte til skolen i dag morges, sang jeg av full hals ”always look at the bright side of life”. Det burde du også forsøke. Forsøk å se på det positive i livet. Klarer du å gjøre det?

Kristin: Nei!

Scenen er hentet fra dokumentarfilmen ”Ungdommens råskap” av Margareth Olin, som ga et innblikk i hverdagen på Hauketo Ungdomsskole i Oslo. Filmen viser mange og ulike samspillssekvenser mellom lærere og elever, der velmenende lærere mangler sosialfaglige redskaper for å komme i posisjon til, samt tilrettelegge for utviklingsfremmende kommunikasjon med utfordrende elever.

En tidligere undersøkelse utført på oppdrag fra Utdanningsforbundet viste at hele 57 prosent av lærerne har blitt utsatt for vold eller truende situasjoner i yrkessammenheng i løpet av fem år. Det er lett å forstå lærernes frustrasjon. Rammeplanen for 4-årig allmennlærerutdanning er ikke innrettet for å gi lærere sosialfaglig kompetanse og redskaper for å tilrettelegge for et godt læringsmiljø for elever med psykiske lidelser, samspillsvansker samt utviklings- og relasjonsforstyrrelser. Utdannings- og forskningsdepartementets St.meld. nr. 30 viser til at

15 prosent av den samlede elevmassen har moderate og tre prosent alvorlige atferdsvansker. Videre påpekte meldingen at dagens skole i for liten grad klarer å leve opp til målet om at alle elever skal ha inkluderende og tilpasset opplæring.

Det er dokumentert at det er lite virkningsfullt å gjøre mer av det som ikke fungerer. Det er derfor med stor undring jeg registrerer at Departementet fortsatt her et ensidig fokus på å styrke den spesialpedagogiske kompetansen i skolen, som løsningen for elever med behov for sosialfaglige bistand. Heller ikke i læreplanverket for Kunnskapsløftet har jeg funnet bidrag om å styrke skolene med sosialfaglig kompetanse, til tross for den rød grønne regjeringens innspill relatert til prinsipper for opplæring.

Utvikling av elevenes sosial kompetanse, problem- og konflikthåndtering samt å ta ansvaret for egne handlinger er her fokusert, men jeg fant dessverre ikke at disse utfordringene kunne styrkes gjennom å tilføre skolen sosialfaglig kompetanse. Jeg er så heldig å jobbe i grunnskolen som sosialpedagogisk rådgiver, og jeg opplever daglig at når lærerne og jeg arbeider i tospann er gevinstene for elevene store på flere områder. Vi utfyller hverandre godt i ulike roller som tilrettelegger for best mulig ivaretakelse av elevene, men det er dessverre ingen normering som tilsier at flere skoler skal ansette sosialfaglig kompetanse.

Suksesshistoriene fra barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleieres supplement til den pedagogiske kompetansen i skolen er mange, men disse har tydeligvis ikke nådd fram til Departementet ennå. Mitt ønske er at kunnskapsminister Øystein Djupedal skal erkjenne at sosialfaglig kompetanse som et supplement i skolen er medisinen mot hjelpeløshet, og veien til målet om en skole som også kan romme ungdommens råskap.