Ungdommen og skolen var verre før!

Etter å ha lest i Utdanning nr. 21 var det to artikler som virkelig fikk meg til å steile, intervjuet med den desillusjonerte tidligere læreren Jon Hustad, og kronikken av den aldrende adjunkt Bjørn Høvik ( "Illusjon og virkelighet i skolen", publisert på Utdanning.ws 23. september 2002. Red.).
 
Uten verken å å være postmodernist eller saklig kommentere deres uttalelser, konstaterer jeg at Hustad og Høvik forfekter et syn som det er nærliggende å karakterisere som et pedagogisk tilbakeslag.
 
De er naturligvis ikke alene om disse synspunktene. Atskillige voksne mennesker, særlig lærere, som gjorde lykke i den gammeldagse puggeskolen med leksehøring og med læreren messende foran kateteret, ønsker seg tilbake til den forgangne tid da ungdom var høflige og pliktoppfyllende, og alle visste forskjell på subjekt og predikat. En forgangen tid som trolig aldri har eksistert, skal man tro salig Sokrates og atskillig andre grinebitere opp igjennom historien: Ungdommen var alltid snillere før.
 
Jeg vil påstå det motsatte: at både ungdommen og skolen var verre før. Og jeg mener meg meningsberettiget, ettersom jeg, som de fleste andre, har et forhold til skolen. Selv gikk jeg i grunnskolen på 1980-tallet, i den harde tida da lærerne sluttet i hopetall for å prøve seg i det private næringsliv, og vi ble overlatt til stadig nye vikarer uten annet enn en dårlig artium på CV`en.
 
Det var den deilige tida uten gruppearbeid og prosjekt, da en kunne sove seg gjennom timene uten at læreren brydde seg om det, så lenge hun fikk snakke uforstyrret der oppe fra kateteret, uten at noen tok særlig notis av om det var objekt eller verbal det ble dosert om. Den fine tida da man bare pugga leksa hvis man visste at det skulle være en prøve, og man som flink reprodusent kunne kare seg til en M, eller kanskje en S for anledningen, om eggets oppbygging eller formelen for fart og vei, eller var det tid? - viktig kulturarv som fort ble glemt.
 
Når klokka klang, så fort vi sprang ut! - fra det råtne klasserommet. Friminuttene, en herlig blanding av drittsnakk om lærerne og «lærersnikene» (de som smiska, dvs. snakka hyggelig til lærerne), av mobbing og slåssing, alle i ring rundt slåsskjempene: «Mere blod! Mere blod!», av røyking på hjørnet og av utveksling av valium, mens tidligere skoletapere, nå i en veltrimma rånebil utafor skolegjerdet, med spriten parat, venta på skolens jomfruer for å føre dem inn i trafikkdøden.
 
Hvor var lærerne? Trygt gjemt i det ugjennomtrengelige lærerværelset, der ingen under tjue en gang kunne drømme om å slippe inn. Våget noen av de opphøyde seg ut fra sitt elfenbenstårn, fikk de gjerne slengt en snøball etter seg, eller fikk hvisket bak sin rygg ekle kommentarer om sin håpløse klesdrakt, stygge sveis og dårlige ånde, av infame ungjenter.
 
De sinteste lærerne, oftest middelaldrende koleriske menn, inngav en viss respekt, en respekt bygd på frykt for å være på tomannshånd med dem og bli offer for deres gammelmannsmoralisme. Den siste i verden man ville betro seg til om man hadde problemer, var en lærer.
 
Slik opplevde jeg skolen for 15-20 år siden. Og jeg har hørt av eldre folk at deres skoletid på 1960- og 70-tallet var enda verre, med hasjrøyking i timene, påtenning av klasserom, banking av lærere, sniffing av bensin i friminuttet, hærverk og voldelige oppgjør ungdomsgjenger imellom. Man glemmer fort.  
 
En hører stadig om at den norske skolen er forferdelig dårlig, og at den er mye bedre i utlandet. Ett år gikk jeg på ungdomsskole i Frankrike, først på en katolsk privatskole, siden på en offentlig. Forholdene der var om mulig enda verre enn dem jeg beskrev ovenfor. Der var disiplinen og kontrollen så falsk at elevene satt og sniffa lim i timen, og så lenge det var stille, var det greit for læreren.
 
De franske elevene var ikke redde for å smiske med læreren, det var den sikre veien til en god karakter, og angivervirksomhet overfor medelever, latterliggjøring av mindre begavede elever, etter prinsippet om å sparke nedover, tilhørte dagens orden. Jeg har fått inntrykk av at jo mer skolen er fokusert på disiplin og konkurranse, jo mer hykleri og elendighet blir det der.
 
På den katolske skolen var elevene bokstavelig talt innesperret bak høye murer med glasskår på toppen, en kom ikke ut derfra uten adgangsbevis. Aldri har jeg møtt flere ulykkelige barn, selvmordsforsøk forekom hyppig. Men nivået i matte og fysikk var høyt, så det var kanskje verdt at noen gikk til grunne når nasjonen trenger suverene enere, ambisiøse egoister som i konkurransen om posisjoner utvikler en imponerende evne til smisking og bedrag, og på den måten holder statsmaskineriet og næringslivet i gang. Verdiskapning, kalles det visst.
 
Det franske utdanningssystemet skaper dessverre atskillig flere tapere enn vinnere. Karaktersystemet, der en må ha over gjennomsnittet for å gå videre, fører til at mange faktisk aldri fullfører grunnskolen.
 
Når en vet at arbeidsledigheten, særlig blant unge uten utdanning, er stor, og oppsigelsesvernet er lite, er det ikke rart at de heldige som har fått seg en jobb er høflige og smilende. En dårlig dag, og du er uten jobb, og et sosialvesen som i Norge finnes ikke. Veien til kriminalitet er ikke lang.
 
Skoler er forskjellige, lærere er forskjellige og elever er forskjellige. Ikke alltid stemmer kjemien, og ofte er ressursene små, og for mange virker skolelærdommen meningsløs. Skolen er fortsatt ensidig fokusert på teoretiske fag, og nettopp derfor tror jeg mange mindre «skoleflinke» elever føler at de ikke har bruk for det de skal lære på skolen.
 
I «gamle dager», den gangen dagens 60-åringer var barn, lærte de unge i større grad praktiske kunnskaper hjemme. Safting, sylting, potethypping, snekring, hesjing, søm, og en kom på skolen for å lære dyrebar kunnskap som ikke fantes andre steder.
 
I dagens urbaniserte forbrukssamfunn lærer de unge relativt få praktiske kunnskaper i hjemmet, og mange av dem tror de lærer nok «teoretiske greier» gjennom tv og Internett. De tar selvsagt feil i dette. Den engasjerte læreren med den gode fortellingen, som kan inspirere de unge til å utvikle vitebegjær og leseglede, vil det alltid være behov for på skolen.
 
Skolens holdningsskapende og kulturformidlende oppgaver er i dag enda viktigere enn tidligere, i et samfunn som oversvømmes av tåpelige såpeoperaer, meningsløs reklame og nedverdigende porno. Skolens viktigste oppgaver er å styrke de unges kritiske sans og gi dem tro på at det er mulig å være et myndig menneske som kan utrette noe og klare seg i hverdagen, og ikke «møte virkeligheten barføtt», for å bruke Høviks ord.
 
Men «alt» kan ikke læres ved at man sittende mottar kunnskap andre har funnet fram til. Det må bli mer plass til praktiske kunnskaper i skolen også. Hvordan reparere sykler, skifte sikringer, sy i en glidelås, lage syltetøy, dyrke tomater, fylle ut en selvangivelse, skrive en jobbsøknad... det finnes uendelig mange nyttige ting man kan lære på skolen.
 
Skolen trenger naturligvis flere ressurser, ikke minst i form av voksne som ikke bare har en teoretisk utdanning. Klassene må deles i mindre grupper, verktøy og utstyr må være tilgjengelige. Dette er ikke nye tanker, slike ting gjøres på mange skoler, og de gjør gode erfaringer.
 
Etter å ha jobbet noen år i både barne- og ungdomsskolen, samt i videregående, er jeg blitt imponert over hvor mange hyggelige og åpne elever som finnes, og blitt slått av det naturlige og kameratslige forholdet mellom elever og lærere, og av en tone som var utenkelig i min tid.
 
Jeg ser at elevene er flinke til å samarbeide med hverandre, og at de faktisk får utrettet en hel del når de har ulike «feltundersøkelser» i forbindelse med et eller annet prosjekt, uten å bli overvåket. På de skolene jeg på en eller annen måte har hatt kontakt med, oppfatter jeg det faglige nivået som langt høyere enn jeg husker fra min tid.
 
Kanskje forventes det for mye av elevene. Jeg har inntrykk av at de har langt flere lekser enn hva vi hadde. Elever som ikke er så kjappe bruker mye tid på leksene, og det kreves stor innsats og oppfølging fra foreldrenes side. Ikke alle er så heldige å ha foreldre med interesse for og evne til å følge opp barnas lekser, mange foreldre er rett og slett ikke i stand til å hjelpe til med leksene i det hele tatt.
 
Samfunnet er mer heterogent enn før, det er innvandrerforeldre som behersker dårlig norsk, utslitte aleneforsørgere, sløve foreldre, overambisiøse foreldre, og «vellykkede» foreldre som er mestere i å følge opp ungene sine i hva det skal være. Den voldsomme fokuseringen på leksene skaper større ulikhet elevene imellom, og bidrar til den sosiale reproduksjonen.
 
Dette har jeg selv erfart som lærer, at jo mer lekser, jo mer ulikhet i klassen. La heller elevene være lengre på skolen og arbeide under veiledning av en kompetent lærer.
 
Et hjertesukk til slutt: snart er jeg ferdigutdannet lektor og har den formelle kompetansen for å få meg en trygg jobb i skoleverket. Men når jeg leser innspill av den typen som i de ovennevnte artikler, som forfekter tilbakeskuende, nostalgiske, for ikke å si reaksjonære, pedagogiske tanker som dessverre deles av store deler av den norske lærerstanden, blir jeg skremt.
 
Jeg frykter at de positive opplevelsene med elevene vil bli ødelagt av en bitter kamp mot vindmøller, i form av lærere som innesluttet på lærerværelset sutrer om de gode, gamle dager da det var orden og disiplin, mens morgendagens voksne anser skolen som utgått på dato. Og jeg vet ikke lenger om jeg vil satse på læreryrket.