Udugelige lærere – eller?

Christina har gått fem år på nærskolen. Hun er fortsatt på 1 ½ årsstadiet. Nysgjerrigheten vår pirres når vi leser om Christinas situasjon i Aftenposten, 9.,.26. og 27. mars i år. Hvem våger å beskrive Chistinas funksjonsvansker og individuelle egenart med så presise og faglig relevante ord? (Det kan umulig være en av de mange tillitsvalgte innen interesseorganisasjonen NFU). Forfatter av artikkelen er Christinas onkel og filmregissør Pål Winsents. Han ordlegger seg slik:

Da Christina var seks år og skulle begynne på sin lokale skole i Os, lå hun ifølge ekspertene på 1 ½- årsstadiet mentalt. Nå er Christina 10 år, går i femte klasse på den samme skolen, men er fortsatt på 1 ½-årsstadiet.

Og han fortsetter: Jeg kan gjerne si det på vegne av alle de pedagoger, rektorer, foreldre og andre som ikke tør si det offentlig, av frykt for å få Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) på nakken. NFU har gjort en flott innsats i å synliggjøre psykisk utviklingshemmete, men nå bør dette toneangivende forbundet sette på bremsene.

- Verdens sterkeste foreldreforbund

NFU er av den svenske professor og spesialist i barnepsykiatri
Karl Grunewald kalt verdens sterkeste foreldreforbund. Han har fulgt utviklingen i Norge på nært hold, har deltatt i en rekke konferanser som foredragsholder, har skrevet en rekke bøker og artikler. Grunewald har i likhet med mange andre gitt uttrykk for at han er imponert over NFUs innsats på det sosialpolitiske plan. Men kritikken mot NFU   formulerer han slik:

Ideologisk drev NFU normaliseringen av de utvecklingstørdas livsvilkor til vad många tyckte (bla jag!) sin yttersta græns. ( Jf. min art. i Spesialpedagogikk: (8/2002) Særtiltak er både ønskelig og nødvendig.)

Winsents har med andre ord god faglig støtte når han velger formuleringen: ”nå bør forbundet sette på bremsene.

NFUs prisippielle standpunkt vil være kjent: ”La det vere klinkande klart. NFU vil halde fram kampen for ein skule for alle og mot forsterka tiltak som spesialgrupper   og spesialklassar.” (Aftenp. 24.03.06).

Vi som har lest NFUs tidsskrift – Samfunn for alle, tidligere Vår rett- i 20-30 år, kan skrive under på at denne linjen er fulgt konsekvent med hard hånd. Ja så hard hånd at vi fant det nødvendig å melde oss ut av forbundet.

Et kategorisk nei til alle særtiltak- også for de svakeste av de svake, har skapt og vil skape store problemer for de psykisk utviklingshemmete. Her bygger jeg på personlige erfaringer.

Vi har en psykisk utviklingshemmet datter som nå er 43 år. I 35 år bodde hun hjemme. Fra hun var seks år har hun hatt et utmerket dagtilbud på et daghjem for utviklingshemmete. Skoletilbud mente vi var uaktuelt. I dagens situasjon ville vi valgt det samme tilbudet. Nå har hun et godt tilbud i en servicebolig sammen med sju andre på omtrent samme funksjonsnivå, dvs. alvorlig grad av psykisk utviklingshemning.

I alle år har vi lagt stor vekt på at de utviklingshemmete i størst mulig grad skal integreres i nærmiljøet.(Dette har jeg gjort rede for i artiklene mine i Spesialpedagogikk 8/2002 og 2/2003).

I nærmiljøet, men ikke nødvendigvis på nærskolen
Å finne frem til gode opplæringstilbud som er avpasset etter de utviklingshemmedes utviklingsnivå og forutsetninger, er en krevende oppgave. De utviklingshemmedes foreldre må nemlig samarbeide med lærerne og en rekke andre fagpersoner. Og fokus må hele tiden være: hva er det beste tilbudet for den utviklingshemmete?

De utviklingshemmedes hovedhandikap må tas på alvor, nemlig de kognitive funksjonsvanskene. Med et slikt grunnlag – basert på tallrike vurderinger og revurderinger- kan vi fokusere på barnets og den unges utviklingsmuligheter. I en slik sammenheng vil også de store individuelle forskjellene mellom de psykisk utviklingshemmete komme til uttrykk de høytfungerende og de med mer omfattende intellektuelle handikap.

Med andre ord: Respekten for de utviklingshemmedes individuelle egenart må alltid være det avgjørende, ikke hva vi foreldre skulle ønske de utviklinghemmede kunne prestere. Dette kommer klart frem i Winsents artikkel.

Bebreider ikke klassestyrer eller rektor
Pål Winsents går rett på sak:!10 år og fortsatt på 1 ½- årsstadiet. Han forsøker ikke å skjule, dekke over funksjonsvanskene.
”Jeg bebreider ikke klassestyrer eller rektor, for de har virkelig prøvd å inkludere Christina i klassen. Men klassestyrere og rektorer kan dessverre ikke trylle. Og pensum blir vanskeligere for hvert år.” En slik realistisk beskrivelse av de utviklingshemmedes utviklingsnivå er vanskelig å finne i NFUs tidsskrifter og publikasjoner.

Winsents synsmåter og vurderinger er imidlertid helt på linje med fremstillingen i sentrale fagbøker i spesialpedagogikk.

Helga Hjetland, undervisningsforbundets leder, bygger også på seriøs medisinsk og psykologisk forskning når hun uttaler følgende:

”Jo eldre de blir, jo vanskeligere blir det å tro at en kan klare å integrere utviklingshemmete elever på en god måte i den lokale skolen.
– Vi ser altfor mange barn som ikke har glede av integrering i nærmiljøskolen. (Uthevet her.) Det er umulig å generalisere. Noen har stor glede av å bli integrert i den vanlige skolen, mens andre hadde hatt det bedre et annet sted.” (Aftenposten, 27.03.06). Dermed har vi fått viktige og avgjørende korrektiv til NFUs kategoriske nei til alle ”særtiltak”.

Udugelige lærere, spurte vi innledningsvis. Og utgangspunktet var Christina 10 år. 5 år på samme nærskole fremdeles 1 ½ – årsnivået.
Svaret må bli et rungende nei, et nei fundert på årelang førstehåndserfaring og faglige studier.

Artikkelforfatteren er pensjonist. Han har vært høgskolelektor ved Høgskolen i Agder/Kristiansand lærerhøgskole og hatt pedagogikk/spesialpedagogikk som arbeidsfelt.