«Ubunden tid» til planlegging i barnehagen – verd å kjempe for?

• Nina Beate Jensen er leder seksjon barnehage i Utdanningsforbundet Hordaland

Førskolelærere i barnehagene har siden 1972 hatt en arbeidstidsordning med 4 timer til for- og etterarbeid, faglig ajourføring og uformell foreldrekontakt. Disse timene har vært definert som «ikke lagt til institusjonen» – populært kalt ubunden tid.

Men det har også i praksis vært timer som ikke har stått noe sted, det har vært opp til pedagogen selv når man skulle jobbe, hva man konkret skulle gjøre og hvem man evt skulle samarbeide med. Jobbet man mye i en periode, var det opp til den enkelte å jobbe mindre i en annen periode for å komme ut med et gjennomsnitt på 4 timer pr. uke i løpet av året. Mange har nok erfart at de rolige periodene er blitt kortere, ja kanskje helt borte, og at presset og forventningene til hva man skulle rekke i de 4 timene har økt mye.

Rent arbeidsrettslig er timene unntatt arbeidsgivers generelle styringsrett. Det ble slått fast i en arbeidsrettsdom i 2003. Det betyr at en styrer ikke kan instruere eller stille konkrete spørsmål ved bruk av tiden. Men selvsagt kan styreren forvente og etterspørre at de planleggingsoppgaver pedagogen har i forhold til sin stilling, blir utført.

Det er flere grunner til at man i sin tid fikk en innretning med tid som ikke var knyttet til arbeidsplassen. Det var sannsynligvis ingen barnehager i 1972 som hadde gode arbeidsplasser for pedagogene, man måtte ta arbeidet med seg hjem for å få ro rundt seg og et sted å sitte. Dessuten er arbeidets art sånn at det ikke er så lett å beregne hvor lang tid man skal bruke på de ulike oppgavene, og det er dessuten noe som endrer seg ut fra hvilke barn man jobber med. Det er også store variasjoner gjennom året. Et tredje forhold var den profesjonelle autonomien til førskolelærerne, at man selv skulle kunne vurdere hvor og når det fungerte best å utføre planleggingsarbeidet. Å gå rett fra en travel avdeling eller lang vakt til konsentrert planleggingsarbeid er ikke ideelt.

Ingen av disse forholdene har forandret seg så mye siden 1972, det som har forandret seg er at kravene har økt betydelig til hva det innebærer å være lærer i barnehagen. Derfor har det vært en god del frustrasjon rundt arbeidstiden for pedagogene i barnehagen de seinere år, nettopp fordi det har vært for liten tid i forhold til oppgaver. Dette har det vært gjort flere undersøkelser på.

I 2011 fikk vi en nemndkjennelse om arbeidstid for pedagoger i de kommunale barnehagene. Det skal, som et forsøk som gjelder i ett år, fortsatt være minst 4 timer i gjennomsnitt pr. uke til planlegging, faglig samarbeid og lignende. Men all tid er i utgangspunktet bundet til arbeidsplassen, den skal avtales med styrer og legges inn i arbeidsplaner. Selv om det åpnes for at noe av arbeidet kan utføres hjemme, er det tid som ligger fullt ut under arbeidsgivers styringsrett. Sett fra KS sin side skal dette gi bedre kvalitet på arbeidet i barnehagen og mer fleksible forhold. Utdanningsforbundet har i sin skolering lagt vekt på at barnehagelærernes profesjonelle handlingsrom skal sikres. Spørsmålet er om dette er mulig å få til innenfor disse rammene.

Hva med den «egentiden» man trenger som pedagog, når den reduseres, stykkes opp, må flyttes på, eller blir et stadig stridsspørsmål? Siden godkjente arbeidsplasser er mangelvare, må man fortsatt ta arbeid med seg hjem, dvs. at man må ha noe av arbeidstiden hjemme. Hva vil det egentlig si, med tanke på lovkrav til avtaler og utstyr?

Lærerne i skolen har ca. 10 timer ubunden tid for uken. De gangene det har vært snakk om å redusere /binde denne har det vært ramaskrik i Utdanningsforbundet. Når førskolelærerne mister de 4 timene man har som ubunden tid, innretter vi oss og slutter å snakke om ubunden tid. Hvorfor er det slik?

Det er usikkerhet blant førskolelærerne om ubunden tid er det beste, og sånn sett er det bra at vi får et år med forsøk, der vi kan innhente erfaringer med en annen ordning. Men la oss ikke lukke døren for tanken om ubunden tid som en god innretning i forhold til barnehagens og skolens spesielle behov, og planleggingsarbeidets art. Hva gir mest profesjonell autonomi og best kvalitet på arbeidet?