Typisk norsk å være god?
Debatten om en havarert norsk skole er bred og glohet. Det er helt åpenbart hvor det svikter mest og nå trengs det unike lederferdigheter i en omfattende og rask snuoperasjon. Vi har ikke noe tid å miste!
Skoleelevers innspill i avisspaltene beskriver i klartekst faktisk hva som må til. Siden det er jo nettopp barn og ungdom det gjelder er vel all grunn til å ta innspillene på alvor?
Problemet er at venstresiden, p.t. ved makten i det politiske Norge, med dette må innrømme at de i årtier har tatt feil tvers igjennom og da blir det et gigantisk prestisjeogideologi-nederlag.
Tilstanden er verre enn verst: 29 prosent av guttene har så elendige leseferdigheter at antall unge "uføre" under 30 år eksploderer. Er vi ferd med "å råtne på rot?": Bare halvparten av dem som innkalles til militær sesjon kan brukes og resten kasseres pga. fysiske/psykiske lidelser. Bare 3 av 10 fullfører militærtjenesten.
Som om ikke skolen er havarert sliter vi vettet av oss med det tvers igjennom ineffektivt helsevesen. Vi har dobbelt så mange sykepleier per 1000 pasienter enn i Finland og leger som bruker snaut 50 prosent av tiden på pasientene. Vi begynner å bli mer og mer overbevist om at vi er i ferd med å administrere oss i hjel!
Fellesnevneren for lærere og leger/ helsepersonell er at de drukner i administrasjon, rapportering, møter etc. En dyktig lærer er heller ikke nødvendigvis en god rektor, heller ikke en dyktig lege egner seg nødvendigvis som sykehussjef så er det sagt.
Men hvem har ansvaret? Det blir som i et konsern hvor forskjellen i resultat begynner og slutter med en dyktig toppledelse. Det er med andre ord storting og regjering som faktisk sitter med resepten for gode resultater.
Der er det nå nødvendig med unike lederferdigheter både hva gjelder riktige beslutninger og gjennomføringsevne. Mas om mer skattepenger, pengeflytting og budsjettkrangel blir fremstilt som "politisk handlekraft og ledelse", men med et kostnadsnivå på topp blir dette ren avledning og tåkeprat
