Tverrfaglig samarbeid er en styrke

Jeg er pedagogisk leder i barnehage. Vi jobber sammen med ulik alder og yrkesbakgrunn. Vi er noen idealister som ønsker å skape en god og forutsigbar hverdag for barna med regler og rutiner med spising og soving, som dekker de grunnleggende behovene. Videre ønsker vi å samarbeide på en måte som skaper rom for å utveksle ideer og legge en plan for hele året med aktiviteter som er mulige å gjøre sammen med barna, og som ikke er prøvd ut av oss. Det er spennende.

Ulikheter er styrke og motsetninger
Å jobbe sammen flere kvinner skaper mye energi og følelser settes i sving i rommet og rundt matbordet. Likevel er det også flere motsetninger som kan bygges opp til sterke uenigheter om vi ikke hadde åpnet opp for å snakke om det. Jeg har et ansvar som pedagogisk leder å vurdere at ansatte og hele barnehagen fokuserer på foreldrenes ønsker og ideer så langt det lar seg gjøre i hverdagen.

Mitt poeng er styrken som ligger i det tverrfaglige samarbeidet, fordi vi hadde blitt ensporete og muligens gammeldagse ved å se bare på en måte å dele opp hverdagen i ulike rutiner, sammen med barna, i hverdagen. Så kommer et viktig spørsmål:

Hva er grunnen til at barnehagesektoren kvier seg for å jobbe tverrfaglig sammen med helsestasjoner og barnevernstjenesten i bekymringssaker? Er det sånn at foreldrenes forklaringer på barns destruktive atferd noen ganger er nok?

Dette er et tema som er sårt, vondt å tenke på og rører med mange følelser i behovet for å mestre oppgaven som mor. Er det sånn at det skal legge lokk på vår oppgave i barnehagen, nettopp å se de sårbare barna, som viker med blikket og viser mange ganger destruktiv atferd i forhold til det sosiale sammen med andre barn?

Hva skal det tverrfaglige samarbeidet internt i barnehagene gå ut på om ansatte ikke skal snakke om disse sårbare barna, som heldigvis er i mindretall i forhold til de friske og livsglade og spontane barna?