Tilstedeværelse – hvem tar ansvar?

Jeg har hatt egne barn på videregående skole. De har alle rapportert hjem om at for eksempel i den neste måneden skulle de lage et prosjektarbeid over et gitt eller fritt valgt tema i et fag, og så uteble faglæreren. En annen variant var at faglæreren uteble og at noen foreslo stoff de kunne jobbe med.

Jeg har hatt kolleger på egen skole som har kjørt samme opplegget. De har hatt dager med få undervisningstimer og lang arbeidsreise, og har funnet det rasjonelt å gi nye oppgaver og samle inn prosjekter med jevne mellomrom, og ellers overlate elevene til seg selv. En kollega rådet sine barn om skolevalg etter hvor hun visste at det faktisk var lærere til stede.
 
På videregående skoler er det forgubbing, og en del gubbevelder har etablert en tingenes orden som gjør at denne praksisen får bestå, og faktisk kan videreføres til de unge som kommer inn. Det er en behagelig ordning som gir stor frihet, og vi er jo lojale mot våre kolleger. Sant nok, vi gir kritiske kommentarer på tomannshånd, men det går sjelden videre.

I Hordaland, som jeg kjenner best til, er skolenes ledelse i liten grad i stand til å gjøre noe med slik praksis. Gubbevelder, der de finnes, har lange tradisjoner for å la være å gi viktig informasjon opp og ut og unndra seg å gjennomføre forandring av praksis. "la dem kave på, vi gjør som vi har brukt å gjøre".
 
Bevares, det finnes også mellomledere med visjoner som gjør mye for å utvikle skolen og følge opp elevene, men alle får samme lønn. Mange lærere føler sterk lojalitet til faget sitt og til elevene, og det er virkelig et privilegium å få formidle fag, verdier og holdninger som man kan og brenner for til den oppvoksende slekt.

Men en ny entusiast i et gammelt gubbevelde kan få en grum skjebne. Der blir det de "gamles" samhold og lojalitet mot egne privilegier som står mot den nye kranglefanten.

Ytterligere komplisert blir det når læreplaner og fag endres slik at gamle fag forsvinner og det ikke lenger er bruk for de faste lærernes kompetanse. De må gjøre noe, og resultatet jeg har sett er at læreplanen blir tolket slik at de får holde på slik som før, til fortrengsel for relevant faginnhold og kompetente lærer. Skal man undervise i noe man ikke kan, er det greit å la elevene finne informasjonen selv.

De nye faglærerne som hevder at det hele er urimelig vil stå mot en fasttømret gubbemur som i dårlige tilfeller vil ha mange midler til rådighet for å gjøre lærertilværelsen uutholdelig. Ledelsen får sin informasjon fra flertallet, hvis de får noen og informasjon kan være så mangt.
 
Summa summarum er det ingen som tjener på å ta ansvar for problemet, og alt får gå sin skjeve gang.