Tilpasset opplæring er mer enn individualisering

Jeg har lest rapporten som professor Peder Haug og høgskolelektor Kari Bachmann, Høgskolen i Volda, har skrevet om tilpasset opplæring, og håper at det som kommer frem der når ut til store deler av Skole-Norge.

Her tar de skarp avstand fra den rådende ideen om at tilpasset opplæring må bety at hver enkelt elev får individuelle oppgaver. De sier at tilpasset opplæring er et prinsipp som kan brukes på alle typer undervisning, at det ikke er noe som begrenser seg til en bestemt undervisnings- eller organiseringsform.

Dette bekrefter noe jeg har tenkt lenge: Det går jo an å undervise en samlet klasse hvor praktisk talt alle deltar. (Selv om det naturligvis ikke skjer alltid). I matematikk forsøker vi å få dette til når vi innleder med en aktivitet som gir muligheter til fordypning og når vi har en felles oppsumming av det vi har gjort. Gode aktiviteter er da av en slik karakter at alle elvene kommer i gang og alle kan finne utfordringer på sitt nivå.

Og motsatt: Det at elevene arbeider hver for seg etter individuelle planer, er det en garanti for at de får tilpasset opplæring? Det er en sterk trend nå for tiden om at all undervisning skal fokusere på den enkelte.

I noen matematikkbøker jeg har brukt, har det vært ulike spor, nettopp med tanke på at elevene skulle få tilpassede utfordringer. Men jeg stiller meg høyst tvilende til at alle dermed har fått tilpassede utfordringer.

Det største problemet er at oppgavene er svært lukkede, med få muligheter til konkretisering for å gjøre de enklere eller til utvidelser for å gjøre de mer utfordrende. I tillegg har vel mange opplevd elever som velger ut fra andre hensyn enn de rent faglige, som det at de vil ha minst mulig lekser, eller at de velger relativt enkle oppgaver av makelighetshensyn.

Det største problemet med at elevene arbeider med ulike oppgaver, slik jeg ser det, er at man mister klassen som felles læringsarena: Hvordan kan man som lærer oppsummere en undervisningsøkt, løfte fram gode erfaringer, legge til rette for at elevene lærer av hverandre, få til gode matematiske diskusjoner hvis elevene forut har arbeidet med forskjellige ting?

Det Haug og Bachmann anbefaler er naturligvis å bruke individuelle tiltak, men at disse må knyttes til et felles helhetlig progresjonsforløp: ”Et slikt forløp er sentralt for å danne helhet og enhet i opplæringen, og for å tilrettelegge for en kollektiv samarbeidskultur i skolen” (s. 61).

Jeg håper denne rapporten får gjennomslag. Det vil være gunstig for den enkeltes læring og for å ivareta hensynet til fellesskapet og enhetsskolen.

Rapporten er tilgjengelig på denne nettadressen: http://www.utdanningsdirektoratet.no/upload/Forskning/Tilpasset_opplaring.pdf

Artikkelforfatteren er allmennlærerutdannet med fordypning i matematikk og spesialpedagogikk. Etter flere år i skolen arbeider hun nå ved Nasjonalt senter for matematikk i opplæringen, NTNU i Trondheim. Hun er også leder i LAMIS, Landslaget for Matematikk i skolen.