Tanker fra en mor

Forfatteren er anonym av hensyn til barnet.

Dette fikk dessverre foregå i et par år før det ble oppdaget. Før han en dag ikke klarte mer og fortalte meg alt sammen. Og når han først klarte fortelle meg om alt det vonde han hadde vært igjennom, helt alene, da knakk han helt sammen. Muren han hadde bygd opp så lenge, raste sammen. Og han ble en skremt og redd liten gutt.

Tiden etter at han endelig fortalte alt, har vært tøff. Det er tøft og vondt å tenke på at noen har gjort barnet ditt urett. Det er tøft og vondt å se hvordan barnet ditt sliter med psyken etter mobbingen. Hvordan angsten styrer mye av livet hans. Han er blitt redd for folkemengder, redd for nye ting, redd for å sove, redd for å bli mobbet og utstøtt igjen. Redd for ikke å bli godtatt av andre.

Her kommer et utdrag om hvordan skolehverdagen til gutten min har vært. Navnet er fiktivt

«Det er friminuttene til Jack som er helvete på jord, Det er da to gutter fra klassen får onde blikk, og Jack vet at det er han de er ute etter. De truer han til å bli med opp i skogen ved skolen. Der er det ingen lærere som følger med. Der vanker det alltid juling.

De sparker han til han faller, den ene gutten holder han fast, mens den andre sparker han i tissen. Det gjør så vondt, smerten jager i hele kroppen. I begynnelsen gråt han når de sparket han, men nå gråter han ikke mer, han vet smerten kommer og han vet også at å gråte ikke hjelper. De skal ikke få se tårene hans. Jack bare gråter inni seg.

En gang hadde de tatt med en tapebit ut i friminuttet, en holdt og han andre dytta biten langt, langt inn i øret med en tynn pinne. Det var så vondt, han trodde nesten han skulle dø.

Andre ganger tar de kvelertak på han. De holder til han kjenner han mister pusten, Jack får fullstendig panikk, da slipper de. Øynene deres er helt svarte og onde.»

Dette ble dessverre oppdaget en uke før sommerferien, så det var ikke så mye som ble gjort, men noen tiltak ble satt i gang. De to guttene som var ansvarlige for mobbingen, var ikke ute i friminuttene, og gutten min fikk en assistent som fulgte han i friminuttene.

Etter ferien fikk barna ny kontaktlærer. En ny konstituert rektor fungerte for en liten periode, før ny rektor ble ansatt en måneds tid etterpå.

Det vi fikk beskjed om, var at nå var et nytt år og nye muligheter. Mobbingen hadde sikkert opphørt. Det eneste tiltaket som fortsatt gjaldt, var assistenten som fulgte gutten min. Dette varte bare noen uker, så forsvant også assistenten. De mente alt var i orden igjen.

Det gikk noen uker hvor alt virket greit, men så merket jeg har gutten min igjen hadde det vondt. Han fortalte at det ikke gikk bra. Han hadde ingen å leke med lenger. Ingen i klassen ville ha noe med han å gjøre. De utestengte han fra all lek. De viste ham fingeren, ba ham om å dra til helvete og faen ta deg. Noen hadde også igjen tatt kvelertak på han. Da tok jeg telefon til rektor. 

Dette knuste gutten helt. Kreftene var slutt og psyken hans var på bånn. Alt som hadde med klassen å gjøre, gjorde han skremt. Han var livredd for at jeg skulle forlate han på skolen, han stolte ikke på noen der. I flere måneder var jeg med han på skolen.

Fra januar fram til vinterferien var skolens tiltak at min sønn var inne i friminuttene. De andre var ute og lekte. Fordi han ikke klarte å være i klasserommet, panikkangsten hadde tatt overhånd, var han på et grupperom med en assistent i timene. Andre tiltak med klassen ble ikke satt i gang.

Jeg prøvde å få lærer/ rektor til å ta et møte med de foresatte i klassen for å informere om hva som foregikk, men det ville de ikke. De mente at mange ikke ville innse at deres barn var mobbere. Og at stemningen ville bli ganske trykket.

Vi opplevde også at noen av de som burde være der for gutten vår, ikke var i stand til å sette seg inn i hvordan han hadde det: Når barnet og jeg satt på biblioteket på skolen og ventet på at det skulle ringe inn til timen, gikk de forbi, i full fart, uten å stoppe opp, eller si noe til ham. Vi ble fullstendig oversett.

Psyken til gutten ble bare dårligere og dårligere og sånn som det var nå, kunne det ikke fortsette. Jeg følte skolen ikke tok dette alvorlig nok, at de bagatelliserte dette, at de tenkte at kanskje gutten overdrev, siden han hadde opplevd mobbing i så mange år. Jeg var lei av å kjempe mot alt og alle, sliten av å kjempe denne kampen alene. Nok var nok, og jeg valgte å bytte skole for han.

Det var på tide at barnet mitt skulle få følelsen av at skole også kan være noe positivt. At han skulle få en fin skolehverdag. At han skulle våkne om morgenen uten vondt i magen.

Jeg troppet opp til skolesjefen med et langt brev og ba han ordne skolebytte fort. Noe han heldigvis ordnet på bare en uke.

Det virker som det fungerer bra på den nye skolen. Det er en fin klasse han har kommet i, med en kontaktlærer som virkelig bryr seg, og som ser alle barna i klassen. Men det betyr ikke at barnet nå har det helt fint. Hver eneste dag er en kamp for han. Marerittene plager han om natten. Han drømmer om at guttene i den gamle klassen prøver å drepe han. Da våkner han opp med vondt i magen og klarer ikke sovne igjen.

Han har også hatt selvmordstanker, men han sier det bare er tanker og at han ikke kommer til å gjøre det.

Her om dagen sa han: «Hvorfor blir ikke de som mobber straffet? Satt i fengsel eller barnehjem? Hvorfor er det jeg som måtte bytte skole. Jeg føler at det er jeg som har gjort noe galt da. At alt dette er min skyld.

De guttene var slemme med meg, og gjorde meg vondt, men de leker fortsatt på den samme skolen og har det helt fint. Er det meg det er noe galt med, mamma?»

Han går nå til BUP, og får god hjelp der. Og jeg håper han en gang i framtiden skal kunne klare seg greit, og at han kan gå videre etter hvert, uten å tenke på mobbingen hver dag.

Er de som mobber klar over hva de gjør?

Vet de at de ødelegger et annet liv? Og at han kanskje kommer til å slite med dette resten av livet?

Og hvor er reaksjonene fra samfunnet, skolen og de rundt?

Hvorfor er det sånn at de som blir mobbet, må bytte skole. Hvorfor er man så redd for å gjøre noe med mobberne? Hvorfor blir det nesten aldri satt inn tiltak på dem? Hvor er reaksjonene? Det er jo så mye snakk om mobbing og skole, men det må jo snart skje noe. Det blir ikke bedre av at en bare snakker om dette. Hvorfor fungerer ikke skolesystemet bedre?

Det er utrolig tøft for en familie når en oppdager mobbing. Det er utrolig mange rundt en som blir berørte av det. Og når en da møter så mye motstand fra skolen føler en seg jo tråkket på igjen og igjen og igjen. Det en hadde trengt i en slik situasjon er jo støtte og hjelp. At en skal slippe å kjempe for barnet sitt. En er ganske trist og nedbrutt når en vet at noen har sparket, slått og skadet barnet ditt. Og så må en kjempe for å bli trodd, og at de skal ta tak så mobbingen opphører. Det er tungt og tøft, veldig tungt og tøft. Litt støtte og forståelse i den tiden hadde ikke gjort noe.

Det er kanskje på tide at tiltak blir gjort? Noe må gjøres, nok prat om dette, på tide med handling!

Det er nok barn som har fått ødelagt livet sitt nå.

Noen tanker fra en bekymret, trist, sint og tankefull mamma.