Sydhavsledere og annerledes habile

Nå er han blitt aldeles unevnelig. Ordet ”negerkonge” får oss til å tenke tanker vi ikke vil tenke. Det minner oss om at europeere og amerikanere har herset med og undertrykt afrikanere i århundrer; og da blir på merkelig vis betegnelsen på dem som ble undertrykt, altså neger, unevnelig. Da får det ikke hjelpe at ordopprinnelsen er så nøytral som vel mulig – nemlig det latinske adjektivet ”niger” som betyr svart/mørk.

At mannen, altså negerkongen, pirret fantasien mer enn noen fictionfigur får så være. Han slipper ikke ut av skammekroken før han er omskolert til ”Sydhavskonge.” Men vent nå litt.  
Konge? Det er da betenkelig umoderne å være konge. Det kan minne oss om både standsforskjeller og undersåtters sult og elendighet. Nei, ”Sydhavskonge” holder ikke. Det kan rett og slett støte fattigfolk, og de fattige er fattige nok som det er, om de ikke skal minnes om at det fins konger også, bare de åpner ei bok! Nei, ”leder” er mer tidsriktig – faren til Pippi var nok ”Sydhavsleder.” 

Men ”neger-sydhavsmann-syndromet” er jo ikke akkurat av ny dato. Kjønnsspesifikke yrkesbetegnelser har stått i skammekroken siden 1970-åra. Lærerinne, nei maken til uthenging av svake grupper! Skal det hefte ved godt og vel halve lærerstanden at de er kvinner? De er lærere, punktum! Og er det på liv og død nødvendig å nevne at det også er ei dame, så får vi bruke det lettvinte og velklingende ”kvinnelig lærer.”

Men en gruppe omskrives i det uendelige. Dem vil vi absolutt ikke høre om. De er blitt helt unevnelige og må døpes om omtrent hvert tiende år. Ja, riktig, det er de som ikke er så gode til beins, vi snakker om; enten det nå er beina eller andre kroppsdeler som ikke fungerer helt sånn som de skal.

I gamle dager var de krøplinger (av verbet krype.) Om enn aldri så beskrivende på en som ikke kan gå, kom ordet grundig i skammekroken. ”Vanfør” var da et mye penere ord? Ja da, helt til den dagen alle, eller i hvert fall nesten alle, skjønte at den vanføre stadig vekk var han stakkaren som ikke kunne gå. Vanfør! Nei, det fikk være måte på til å henge ut folk som hadde nok å slite med, om de ikke skulle kalles vanføre også. Det engelske låneordsmarkedet ble redningen: ”handikappet.” Yes! Verden var blitt bra igjen! Ja, riktig, helt til alle – engelskkyndige eller ikke – skjønte at det nok en gang var stakkaren som ikke kunne gå. Og etter det har stakkaren blitt kalt ”funksjonshemmet”, ”bevegelseshemmet” og ”person med bistandsbehov.” Han – eller hun – kan fortsatt ikke gå. Men, er de så avskyelige at de må kalles noe annet hvert tiende år?

I Italia har de tatt`n helt ut, der kalles en som ikke kan gå “diversamente abile” – annerledes habil. Er`ke no gærn`t med han. Han er habil som bare det han, bare litt annerledes habil. Ja, riktig, igjen! Hva skal vi kalle han den dagen alle skjønner at det fremdeles er han stakkaren som ikke kan gå?    

Nei, ordets makt er nok stor, men ikke så stor. De som har en annen hudfarge enn tradisjonelle europeere, de som har problemer med å bevege seg slik som flertallet beveger seg eller de som det rett og slett ikke er annen feil med enn at de er skapt som hunkjønn, blir da ikke en annen fordi om vi bokstaverer dem annerledes. Å bruke nyord som Valium er neppe noen løsning på verdens elendighet. Enskjønt elendighet, i dagens Norge er da negere, funksjonshemmete og kvinner blitt en del av hverdagen. Det fins da verre ting man kan være.