Svar til forsynt ”tante”

Elisabeth Sjåvik Monsen er forsynt, og vel så det later det til. Hun føler seg ikke lenger vel i selskap med lærerne og i Utdanningsforbundet.

Forstår jeg henne rett, likte hun bedre det selskapet hun var i før Norsk Lærerlag fusjonerte med Lærerforbundet. Politisk mener jeg vi er havnet i godt selskap. For Utdanningsforbundet har det hele tiden vært en sentral målsetting å få anerkjent barnehagen som en del av utdanningssystemet. Den årelange kampen for dette er nylig vunnet, mye takket være vår innsats. Også internt mener vi at dette er viktig. Vi skal være et fellesskap som tar helhetlig ansvar, for alle deler av utdanningspolitikken.

Og det skal gjenspeiles i bladet vårt, like mye som i vår politiske agenda. De erfaringene som er gjort med dette siden fusjonen har vært så gode at et enstemmig årsmøte i seksjon barnehage denne høsten vedtok å gå inn for å oppheve råderetten i det barnehagepolitiske feltet. Noen korte eksempler: Etableringen av bladet Første Steg, arbeidet for kompetansesatsing for barnehagesektoren og vår rolle som pådriver i forhold til tiltaksplan for rekruttering av førskolelærere og økt pedagogtetthet.

Den saken Elisabeth Sjåvik Monsen i innlegget ”Tante” er forsynt spesielt løfter fram for å begrunne at hun melder seg ut, er lønnspolitikken. Her beskriver hun en virkelighet jeg absolutt kan kjenne igjen. Og hun ber ledelsen forklare hva det er som gjør at rektorer fortjener 100.000 kroner mer i året enn styrere. Her kunne ”tanten” tatt hardere i. Vi har rektorer som tjener opp mot det dobbelte av det hun gjør.

Men hun retter baker for smed. Det er ikke sånn at dette skyldes Utdanningsforbundet. Vår lønnspolitikk handler om å heve styrernes lønnsnivå. Vi mener at den situasjonen hun levende beskriver er en verdsettingsdiskriminering, som må opphøre. Og det gjenspeiles i våre krav.

Men det er et faktum at dette er kompliserte forhandlinger, fordi de kommunale arbeidsgiverne i mange år har praktisert en diskriminerende lønnspolitikk, spesielt overfor kvinnedominerte høyskolegrupper. Skjevhetene er store og det er mange som har rettmessige krav. At lærerne ligger forholdsmessig høyere, skyldes at deres lønnsnivå ble etablert mens staten var forhandlingsmotpart. Og det nivået forsvarer vi med nebb og klør, samtidig som vi kjemper for å heve lønna for førskolelærere og styrere. Det skulle bare mangle.

Vi følger ikke Elisabeth Sjåvik Monsen lenger når hun hevder at både hun selv, og antagelig i enda større grad lærere og skoleledere, allerede tjener mer enn nok. Det syns ikke Utdanningsforbundet. Og det er derfor vår strategi at styrernes lønninger skal heves, uten at dette skal betales ved at lærere og skoleledere går ned i lønn.

Når man ikke er enig i det, er det forståelig at man ikke føler seg vel i vårt selskap. Våre medlemmer er nemlig ikke forsynte i så måte. Tvert imot.