Det kjennes ugreit å anbefale resultatet - likevel gjør vi det

I disse dager mottar alle medlemmer som tilhører forhandlingsområdet KS uravstemningsdokumentet. Årets hovedtariffoppgjør er gjennomført, nesten et halvt år etter tidsskjema. Det foreligger et forhandlingsresultat med KS, som Unios forhandlingsdelegasjon har anbefalt. I Staten og Oslo kommune ble det brudd og disse oppgjørene går til mekling i oktober.

Les: Enighet i lønnsoppgjøret i kommunene: – Langt unna det Unio ønsket

Det kjennes ugreit å anbefale resultatet under de omstendighetene som preger dette året og dette tariffoppgjøret. Likevel gjør vi det, fordi vi oppriktig mener at dette er det er rom for – nå. Resultatet er et helt annet og dårligere enn det vi siktet oss inn på tidlig i vår. Da var pandemien fremdeles en utvendig trussel, fortsatt visste vi ikke hva som kom til å treffe oss og på hvilken måte det skulle påvirke både samfunn, næringsliv og økonomi.

Det er et stort paradoks at den samfunnsmessige betydningen av vårt arbeid i barnehager og skoler nettopp i år er blitt illustrert så tydelig for så mange, gjennom det samme smitteutbruddet som også har ført oss inn i helt andre økonomiske forutsetninger. Det er blitt takket og klappet for helsepersonell og lærere, i medier og på balkonger. Men nok en gang opplever vi at våre viktigste økonomiske krav ikke bærer gjennom.

At dette skaper frustrasjon og oppgitthet hos medlemmene er forståelig.

Det er noen bærebjelker i det norske tariffsystemet som gir både forutsigbarhet og utfordringer. Vi er et land med små forskjeller, mye likhet og stor grad av tillit. Det er ikke minst fagbevegelsen som har sørget for nettopp dette. Frontfagsmodellen er en del av forklaringen. Den har i årevis sikret at utviklingen i næringslivets konkurranseevne legges til grunn, også for tariffoppgjørene i offentlig sektor. Industrien forhandler først og fastlegger en økonomisk ramme, som også blir lagt til grunn for oppgjørene på de øvrige tariffområdene. Ved siden av å skape forutsigbarhet, har dette også gjort tariffarbeidet vanskelig for de gruppene som over år har hatt dårligere lønnsutvikling enn andre og som har krav om større tillegg enn andre for å rette opp gamle skjevheter. Slik vi hadde i år.

Tidlig på året var det grunn til optimisme. Det lå an til en ramme, også etter frontfagsforhandlingene, som ville gi rom for flere av våre viktigste krav. Så stengte Norge nærmest ned, sammen med en rekke andre land. Først for noen uker siden, og basert på helt andre økonomiske forutsetninger, fullførte Fellesforbundet sine forhandlinger med Norsk Industri. Rammen endte på 1,7 %. Da ble også vårt manøvreringsrom nærmest nullet ut. Men et overheng fra i fjor på 1,6 % er det helt minimalt.

Det gjenspeiles også i resultatet, som vi likevel anbefaler. Det er min oppriktige mening at her ligger det ikke til rette for å hente ut mer, heller ikke om enkeltforbund skulle velge å streike. Da gjenstår å anbefale resultatet, ved denne korsvei.

Uravstemning er en del av tariffoppgjøret og fagforeningsdemokratiet. Medlemmene kan avgjøre utfallet gjennom sin stemmegivning. Resultatet er bindende dersom flertallet av medlemmene i tariffområdet (om lag 47.500) har stemt ja eller nei til forslaget. Resultatet er også bindende hvis 2/3 av medlemmene innen tariffområdet har deltatt i uravstemningen. Med lav deltakelse er avstemningen rådgivende for sentralstyret.

Jeg oppfordrer derfor alle til å bruke stemmeretten. Det er viktigere for meg at flest mulig stemmer enn at flest mulig er enig med meg. Så er det også viktig at alle er bevisste på hva avstemningen handler om. Din stemme er ikke en meningsmåling om avtalen er god eller dårlig. Din stemme gjelder om vi skal akseptere avtalen, eller om vi ikke skal akseptere den og dermed mekle og eventuelt streike for om mulig å få til en bedre avtale.

God avstemning!

NB! Saken er oppdatert i nest siste avsnitt 1. oktober 2020. Red.