Sover Språkrådet?

At vi i Norge i dag har to skriftformer – bokmål og nynorsk – er for mange en kime til irritasjon. I de aller fleste familier er det slik at om en vilkårlig diskusjon nærmer seg punktet til å bli voldelig, vil det å kaste ut motstand mot nynorsk være en garantert brannslukker

Det er som om bitterheten som var retta mot en uenighet, i stedet rettes mot et problem. Alle er hjertens enige i at opplæringa i dette "grautmålet" ikke bare er bortkasta tid, det er økonomisk galimatias og en kime til karakterbrist, dårlig selvtillit, familiekrangler og utallige våkenetter for vår oppvoksende slekt.

Kan hende er det motstanden mot den nynorske skriftforma som gjør at folk ikke ser skogen for bare trær; at det er folkesjela, det språklige uropphavet de kaster fra seg. I stedet omfavner de det de tror er det norske – det danske språkopphavet. Slik fortsetter de sin kunnskapsløse døs der de for alt i verden vil unngå omvendelse, slår seg på brystet og sier: "Bokmålet vil jeg forsvare til Dovre faller".

Bokmål og bokmål. Dansk er et mye mer dekkende ord for den språkvarianten. Tilhengerne av dansk har innsett at det å kalle det norske skriftspråket dansk, det er å undertegne egen dødsdom. De prøvde seg med riksmål, men heldigvis var det mange som så galskapen i den varianten, og fikk den forbudt. Det mindre heldige var at vi som ei erstatning fikk en voldsom fascinasjon for bokmålet. Akkurat den overgangen er vond å forstå; at de kasta på båten det norske språket, nynorsken.

Finn Erik Vinje er min store språkhelt. Før i tida var han hver uke på TV eller i radio og snakka om hva som var lov og hva som ikke var lov. På ett eller annet tidspunkt må Vinje ha blitt ei belastning, for en dag var han borte vekk. Han er ikke pakka helt bort, for han jobber fremdeles med språket, det viser bokproduksjonen hans, men det som er dumt, et at vi ikke lenger har noen som "passer på språket" – vi har mista språkpolitiet.

Jo da, sier du kanskje, vi har Språkrådet. Jeg har også alltid trodd at Språkrådet skulle verne det norske språket, og det gjør de sikkert – på sin måte. Nå har riktig nok historien vist oss at rådet i mindre grad enn Finn Erik Vinje er beslutningsklare. Dersom noen skreiv eller sa "efter disse normer …", var Vinje der med en gang. Jeg har aldri noensinne opplevd Språkrådet i den posisjonen. Kan hende er uenigheten internt for stor, for er det noe de siste språkendringen ikke er prega av, så er det presisjon, heller en ugjennomtrengelig jungel av muligheter.

På nettsiden sprakradet.no under tittelen «Dette gjør Språkrådet», står det lista opp sytten punkt. Punkt nummer fire sier: "Vi forvalter rettskrivingen i nynorsk og bokmål og følger med på hvordan språket utvikler seg." Det står at de 'følger med', og da forventer jeg handling.

I mitt hode er et Språkråd en organisasjon som forvalter rettskrivinga, men også et råd som påpeker feil og mangler, og noen som korrigerer når de ser at vi beveger oss i feil retning. Ikke en eneste gang har jeg registrert at de står opp og sier Nå beveger vi oss i heilt feil retning. Skal vi bevare det norske språket, må vi …

Nei, Språkrådet gjør ikke det! De sover! I A-Magasinet den 25. januar 2013 skreiv Vetle Lid Larssen et utfall kalt Ditt språk. Da han skreiv dette, må Lid Larssen nettopp ha våkna opp av den samme søvnen som Språkrådet er i, men i motsetning til Språkrådet som fortsetter søvnen, får Larssen en språklig erkjennelse. Han vil ikke kjempe for det norske, men det danske. Han velger det mang en byråkrat har trodd var løsninga – angrep. Da gjør han, som østlendinger, de gråsprengte i vest, mediene og forlagshusa – feier til side det urnorske språket, og i stedet raljerer han over alle dem som ikke tenker som ham og hans likesinna.

Han skriver: «Du skal ikke være flau for at du 500 år etter at dansketiden begynte, 200 år etter at den tok slutt, gir faen med fett på i hele greia. At du for lengst har skjønt at et språk er en levende organisme, påvirkelig og foranderlig, og at det å beklage dets bakgrunn er like latterlig som å skamme seg over en tante du aldri har møtt. Ja vel, det var suspekte individer som smidde det om til et førsteklasses verktøy: Det var drankeren Ibsen, horebukken Bjørnson, katolikken Undset og nazisten Knut. Det var Bjørneboe og Haff og Jacobsen og Hjorth. Det var Fønhus og Klatremus og Donald og Duck. Det ble til det språket du bruker i dag. En horunge; infisert fra utlandet, med sine melodiøse en-endelser og skarpe klang.»

Larssens prosjekt er å hegne om det danske språket. Målet er å bevare riksmålet, og bakgrunnen for angrepet er opplagt; han gremmes over hunkjønn, a-endinger, diftonger og den store dialekt-floraen. Derfor åpner han sitt innlegg med: Du skal være stolt av språket ditt, selv om du skriver bokmål. Du skal våge å ta ordet i forsamlinger, selv om du ikke har en interessant dialekt. Du skal ikke stå med luen i hånden, nederst ved bordet, fordi du ikke elsker diftonger, kløyvd infinitiv eller sier "Simit, sjå ka du’ruku svæka meg ta dusis".

Den enorme fascinasjonen som han og mediene har for det danske språkopphavet, har alltid forundra meg. Jeg kan finne tusenvis av eksempler på at grunnen til at folk har lagt sin elsk på bokmålet, er uvitenhet, men den begrunnelsen kan ikke brukes på Larssen – kultur- og språkopplyst som han er. Det handler i stedet om kontroll, om klasseskille og det å vise at noen er bedre enn andre. Språkkampen står altså på stedet hvil – det er embetsstatens mål mot landets (folkets) mål.

Larssen skriver: Dine forfedre var embetsmenn fra Vejle, offiserer med røtter i den danske marine, handelsreisende fra Fredrikstad og gud forby, prester, med utdannelse fra helvetespølen sjøl: København.

Aftenposten, én av Larssens arbeidsgivere, har i årtier misjonert for riksmålet. De har bevisst kjørt sin egen språklinje, også om den har vært på tvers av eller i opposisjon til gjeldende lov eller norm. Det er i dette miljøet Larssen har trådt sine barnesko, og det er dette miljøet som har født den ene skribenten etter den andre, og slik har de befolka den riksmålske språktradisjonen og spredt sine apostler utover hele Medie-Norge.

Regjeringa skreiv i stortingsmeldinga nr. 48 Kulturpolitikk mot 2014 at "Språk er eit komplekst og nyansert instrument for kommunikasjon av tankar og kjensler, men det er òg eit kulturprodukt, skapt og utvikla gjennom fleire tusen år; det er med på å gje ulike folkeslag kulturell identitet. […] Språket kan liknast med eit blodomløp i kultur- og samfunnslivet. Språk og kultur vert ofte uttalt i same andedrag. Vår kultur er langt på veg ein språkkultur." Som norsklærer i videregående skole er en av mine viktigste kamper kampen for det norske språket og den norske kulturen. Jeg skal være en av dem som hjelper til å formidle den og hjelpe til med å pumpe språket rundt i de norske elevers blodomløp – det norske språket.

Noen vil tro at det å forsvare nynorsken, er det desidert vanskeligste for en norsklærer, og det er selvsagt riktig, men i de seinere åra dreier kampen seg mer og mer om å få stansa snikinnføringa av riksmålet (eller sagt med en eufemisme, moderat bokmål). Det er her Larssen og Språkrådet smelter sammen med Riksmålsforbundet og det øvrige medie- og forlags-Norge i det som er en språklig ensretting – en bevegelse mot et nytt riksmål.

På Riksmålsforbundets hjemmeside raljeres det over norske former som hunkjønn, a-endinger eller diftonger, og de mener at å skrive "Kvinna blei oppfordra til sjøl å legge alle korta på bordet med omsyn til hva hun dreiv med heime i fritida si", grenser til språklig galskap.

Det samme gjør Larssen i sitt innlegg: Du er ikke fra dalom. Du bor ikke i gamme. Du har ingen fetter på Vinstra. Du er en vanlig, halvforvirret, kvarturban kulturelsker, som drikker rødvin fire ganger i uken og leser Nesbø i skjul. Vær stolt av det. Ikke la romantikerne fortelle deg at du ikke er bra nok, fordi du skriver "skrev" og ikke "skreiv", fordi du sier "tingene" og ikke "tinga". Ikke la dem tyne deg.

Legger du merke til omslaget, raljeringa og den nedlatende tona overfor alle dem som ikke har opphav i hovedstaden? Omkring oss pågår det en usedvanlig viktig kulturkamp, en språkkamp, en kamp om vi skal bevare det norske eller om vi skal la noen dytte på oss det danske språket. På en eller annen måte har riksmålsfolket klart å sette dette i et system. Riksmålstilhengerne er plassert der hvor språkavgjørelsene tas; på toppen av enhver organisasjon innafor aviser, mediehus, språkråd og så videre. Det triste er at vi som kjemper mot denne utviklinga, er svært få.

Det riksmålsforkjemperne gjør, er å ta bort a-verba fra bokmål. Vi skal ikke skrive kasta eller hoppa. Vi skal heller ikke skrive a-ending i bestemt form flertall i intetkjønnsord som husa, barna og trea. Diftonger vil de ikke se, skreiv, dreiv eller heiv. Den aller viktigste språkkampen står om hunkjønnet kontra riksmålets felleskjønn. Leser du i nye lærebøker som benyttes i videregående skole, er hunkjønnet radert bort – til og med i bøkene i norskfaget er det fraværende. Du skal verken lese eller ha lov til å skrive novella, pæra, boka, hytta.

I alle norske aviser og andre trykte publikasjoner, er dette den rådende normen: ingen hunkjønn, ingen a-verb, ingen diftonger og et flatt og livløst intetkjønn. Riktignok finner vi noen a-endinger i Dagbladet, og hunkjønnets siste bastion er Stavanger Aftenblad. Selv ikke på Språkrådets sider, de som etter eget utsagn skal representere "hele" språket, har jeg funnet noen av ovenfor nevnte former – for også der dominerer riksmålet.

Vi må bli flere, for kampen pågår nå, over alt. Vi trenger en til å fronte kampen: Finn Erik Vinje, kom fram!