«Problemene i norsk skole kom med teoretiseringen i grunnskolen, manglende krav til studenter ved lærerstudiet og overstyring i skolepolitikken av reformkåte ministre»

Vårt skolesystem har gjennomgått store forandringer fra 1736 da innføring av konfirmasjon skapte behov for at de unge lærte å lese og skrive. Etter hvert fikk vi en klassedelt skole der folk flest fikk 7 års folkeskole, mens de velstående lot sine barn fortsette på realskole og gymnas og eventuelt studere ved universitetet.

Etter 2. verdenskrig fikk bygda et 8. år, framhaldsskolen. Byene med sine realskoler og gymnas hadde plass bare til en del av ungdomskullet, og de teoriflinke gjennomførte et 5-årig skoleløp mot examen artium. Andre ungdommer gikk på yrkesskole eller gikk rett ut i arbeidslivet. Arbeidslivet for ungdom langs kysten var det samme som å dra til sjøs, eller hyre seg på en fiskebåt for guttene, mens jentene fikk jobb som ufaglærte i servicenæringen.

På 60 – tallet fikk vi ungdomsskole, alle skulle få 9 år med grunnskole. Etter hvert ble det vanlig at hele ungdomskullet gikk over i videregående skole og skoleløpet økte til 12 år.

Under marsjen har skolen blitt mer og mer teoretisk og skaper utfordring for de teoretisk svake. Det har ført til at for mange elever dropper ut av videregående uten eksamen. Det gamle pedagogiske prinsipp. – learning by doing – har støvet ned og man kan fundere over hvor går man? Det er helt klart at i et ungdomskull er ikke alle teoretikere og grovt sagt er vel fordelinga 50/50 mellom teoretikere og praktikere. Ettersom skolesystemet har vært drevet som om alle er teoretikere, har vi fått en mengde akademikere av variabel kvalitet. Vi har også noen lærere med svake teoretiske forutsetninger fordi det i mange ikke ble krevd rare karakterer fra videregående skole for å komme inn på lærerstudiet.

For 50 år siden da bare deler av ungdomskullet fikk studiekompetanse, var lærerstudiet noen år et "lukket" studium. Her er 1946-årgangen spesiell, dette året hadde Norge den største netto befolkningsvekst noensinne, en netto økning på nesten dette året hadde Norge den største netto befolkningsvekst noensinne, en netto økning på nesten 8000 mennesker. I dag kan flyktningstrømmen overgå 1946-årgangen. Ministeren uttalte før valget i 2015 at problemene i norsk skole i dag startet for 50 år siden med utdanning av allmennlærere i stort antall, lærere som har store kunnskaper på mange fagområder. Undertegnede er fundamentalt uenig med kunnskaps minister Røe Isaksen, allmennlæreren bør være grunnmuren i grunnskolen over hele landet. Mastere/faglærere er ok, og de bør for sin del være fundament i videregående skole. Over kvalifiserte mastere i grunnskolen er like dumt som å kreve medisinsk embetseksamen for å plastre skrubbsår på barneknær i barnehagen.

Problemene i norsk skole kom med teoretiseringen i grunnskolen, manglende krav til studenter ved lærerstudiet og overstyring i skolepolitikken av reformkåte ministre. Parallelt med problemene, gikk anseelse og lærerlønninger ned, lønn/anseelse har vært omvendt proporsjonal med problemer i norsk skole.

Helt fra Gudmund Hernes og til og med Torbjørn Røe Isaksen er skolen overkjørt med reformer og nytenking. I menneskelivet er en prosess vi kaller modning. En prosess som trenger tid, forutsigbarhet og ressurser for å virke optimalt. Når hver stortingsperiode bringer nyvinninger i skolen, har det blitt lite tid til modningsprosesser. Tid som kunne vært brukt til pedagogisk utviklingsarbeid har i stedet gått med til ørkesløse timelange møter og gruppearbeider for lærerne slik at de kunne gjøre seg kjent med glupe og mindre glupe ideer fra sittende minister.

Finnene har forstått dette, der lar politikerne lærerne detaljstyre skolen og drive skoleutvikling. Finsk skole scorer høyt på tester og beundres av andre land.

Kunnskapsministeren sverger som nevnt til faglærere framfor allmennlærere. Hans innføring av krav om studiepoeng hos lærere som underviser i norsk, engelsk, matematikk og naturfagene, har skapt uro blant lærerne. Dårlig politisk håndverk av Torbjørn, i tillegg til at han ikke er oppdatert. Universitetet i Oslo (UiO) holder på med sitt største prosjekt noensinne, de er i ferd med et totalintegrert forskningsprosjekt der medisinere, realister, samfunnsvitere, filologer, samfunnsvitere, jurister osv. skal forske på oss mennesker. Som kjent har hver av oss mange fragmenter av kunnskaper/evner, men jeg er summen av disse fragmenter. UiO har tatt mål av seg å komme i første rekke i denne forskning, og bli i verdensledelsen. Dette skal også føre til nye grønne arbeidsplasser, denne akademiske retning kalles ute i verden. Big History. Allmennlærere må passe som hånd i hanske i en slik integrert skole siden deres bredspektrede kunnskaper vil hjelpe elevene til å se sammenhenger mellom ulike fag. Gro sa. – alt henger sammen. – og slik er det. For å forstå klimatrusler, trenges en del naturfagkunnskaper, men samfunnsfagene skal forklare historikk og hvorfor. Framtida trenger kunnskapsintegrerte mennesker, og hvem skulle være bedre enn integrerte allmennlærere til å legge malen i denne utvikling?

Når det gjelder veivalg for norsk skole fra i dag og framover, mener undertegnede at skoleeierne bør ta tak i fem satsingsområder.

1) Skoleledere. (Rektorer, inspektører, skoledirektører)

Hvor velfungerende en virksomhet er styres fra toppen i ledelsespyramiden. Dårlig ledelse gir en dårlig fungerende skole. Det må settes lys på hvem som skal bli skoleledere. God som lærer gir ingen automatisk følge at samme person blir god som leder. Ledere må evne å gjøre sine medarbeidere gode og lojalitet fra de ansatte er en fordel hvis lederen fortjener det. Hvis ikke må lærerne stå opp og si fra om dårlig ledelse uten å bli frosset ut. Respekt fra de ansatte kan ikke kreves i en stillingsinstruks, respekt opparbeides over tid, og lederen må gjøre seg fortjent til respekt gjennom sin adferd.

2) Empati og ansvarliggjøring.

Skolen har alltid hatt rom for menneskelige kvaliteter og det å skape trygghet og ta vare på hverandre. Den ultimate læringsarena er den som gir elevene trygghet. Når det av og til skjærer seg, og elever utsettes for mobbing fra medelever eller lærere, må de ansvarlige lærere og skoleledere trå til så raskt som mulig for å stoppe mobbinga. Hvis de som er pålagt ansvar ikke tar sitt ansvar alvorlig, må det hvis nødvendig idømmes straff fra Tingretten. Det er nok med tragediene med Odin og den 13- årige jenta fra hytta i Valdres, begge er døde som resultat av mobbing.

3) Reise respekten for de praktiske yrker.

Man må oppsnakke det praktiske arbeid og de praktiske yrker må gis høyere status. Ellers bør man få bort holdninger som at yrkespraksis er ekstra bra hvis det gir studiekompetanse. Ulike yrker er verdifulle ut fra sin egenart, og noen typer arbeid gir møkk på fingrene. Lønna varierer også mye mellom ulike yrker. Imidlertid er det slik at et velfungerende samfunn trenger alle yrkeskategorier, hvis ikke søppelkjøreren henter søpla eller rørleggeren ordner tette rør og vannlekkasjer, bli det ikke hyggelig.

4) Heving av lønninger.

Generelt mener jeg at yrker der man jobber med mennesker blir for lavt lønnet i forhold til yrker der man driver med å flytte papir. Helsearbeidere, sykepleiere, førskolelærere og lærere må få lønnspåslag og bli lønnsledende noen år slik at også yrkenes status og anseelse løftes. Statusheving i læreryrket er nødvendig for å få sterkere studenter fra videregående til å søke førskole- og lærerstudiet.

Den viktigste tida i menneskelivet er de første leveårene. Da legges grunnlaget for livet videre også voksenlivet. Hvis smårollingene har trygge omgivelser i denne fase av livet, vil de være godt rustet til å møte utfordringer de vil møte senere i livet.

5) Læreryrket må ta tilbake anseelsen.

Noe av det viktigste i et samfunn er opplæring av barn/unge som skal føre samfunnet videre. Respekt for læreren må fortjenes av den enkelte lærer. Imidlertid er det tradisjon for at mange lærere har nytt høy anseelse, en sammensatt egenskap, og det kreves gode kvaliteter hos den vel ansette/respekterte lærer.

Hvis de fem nevnte punkter vektlegges i det videre arbeid i norsk skole, tror jeg det vil gi positive resultater og kvalitetsheving for de viktigste personer i skolen. – elevene. De positiv effekter vil trolig vise seg raskere hvis sentrale skolepolitikere overlater detaljstyring i skolen til lærerne og selv legger rammene.

• Bjørn Olsen er pensjonert adjunkt.