Skolens råskap

Grunnskolens formålsparagraf legger vekt på at skolen skal gi elevene "god allmennkunnskap, slik at dei kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn." Hva ligger i dette? Kan det være slik at teoretiske allmennkunnskaper og "gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn" kan stå i motsetning til hverandre?
 
Dagens læreplan, L97, består av en generell del og en del for de enkelte skolefag. Sistnevnte stiller spesifikke krav til hva som skal gjennomgås på det enkelte klassetrinn og detaljerte mål for hva elevene skal ha lært henholdsvis på småskole-, mellom- og ungdomstrinnet. Planen er derfor i høyeste grad målstyrt.   
 
Innføringen av L97 medførte at mange av valgfagene ble borte. Mesteparten av skolens innhold er i dag felles. Dette var Gudmund Hernes' svar på det ulike kunnskapsnivået rundt omkring i landet. Det skulle bli lettere å flytte på seg, uten å risikere at faginnholdet var særlig avvikende. I tillegg er det naturlig å se L97 i et utjamningsperspektiv, der de svakeste skulle heves opp til et høyere nivå ved at mesteparten av undervisningen nå foregikk i felles klasse.
 
En internasjonal granskning av Oecd (1988) hadde dessuten vist at myndighetene under M74 og M87 hadde mistet mye av muligheten til å kontrollere undervisningen. Mye tydet på at vår felles nasjonale kulturarv var blitt ofret til fordel for kunnskap om lokalmiljøet. I L97 er derfor oppmerksomheten i større grad rettet mot kulturarv og litteraturhistorie. Slik sett er dagens læreplan et nasjonalistisk løft, særlig av rikskulturen.
 
Kjenner seg ikke igjen i fellesstoff
Umiddelbart kan det synes som økt vektlegging av kulturarv og felles lærestoff utgjør et løft for enhetsskolen. Alle, uavhengig av geografi, økonomi, kultur og bakgrunn, har mulighet for å lære det samme. De felles referanserammene blir sikret, slik at læreplanens intensjon om dialog og toleranse kan realiseres.
 
Faren er imidlertid at mye av dagens fellesstoff har sin bakgrunn fra en rikskultur som store deler av elevmassen har vanskelig for å kjenne seg igjen i. Særlig gjelder dette elever fra Bygde-Norge, minoritetselever og elever med røtter fra den tidligere arbeiderklassen. Disse har i svært liten grad fått være med på å prege skolens innhold. Etter innføringen av L97 og avviklingen av valgfagene, ble deres stemme ytterligere svekket.
 
Elever som i større grad identifiserer seg med skolens innhold og som har planer og høyere utdanning, vil i større grad se betydningen av hva skolen har å lære dem. En felles skole for alle kan ikke kun henvende seg til dem som ser verdien i skolens abstrakte og teoretiske verden.
 
Lever på to ulike planeter
Margareth Olins film "Ungdommens råskap" viser med klarhet hvordan enkelte elever føler at dagens norske skolehverdag oppleves. Lærere og elever lever på to helt ulike planeter. Altfor mange elever klarer verken å identifisere seg med skolens innhold og organisering, eller dens lærere. Problemet blir ikke mindre av at nye lærere i svært liten grad rekrutteres fra de elevgruppene som selv hadde problemer på skolen.
 
På denne måten foregår det en reproduksjon av ulikheter. Problemelevene fortsetter å være samfunnstapere og konsumenter, mens de tilpasningsdyktige får mulighet til ytterligere å avansere. Avstanden mellom intelligentsiaen og småfolket blir derfor større og større. Istedenfor at skolen styrker disse elevenes identitet, får de tilbakemeldinger om sin utilstrekkelighet gjennom dårlige karakterer og intoleranse.
 
Dette er antagelig ikke bevisst verken fra skolens eller lærernes side, men har med tiden blitt en del av skolekulturen. Det er elevene det er noe galt med, ikke læreplanen eller de mange vedtatte sannheter.
 
På lærerskolen undervises studentene i hvor viktig det er å se den enkelte elev. Han eller hun må på intet nivå møte utfordringer som ikke svarer til hans eller hennes faglige og sosiale forutsetninger.
 
I "Brua" i L97 kan vi lese: "Alle elevane, også dei med særlege vanskar eller særlege evner på ulike område, må få møte utfordringar som svarer til føresetnadene deira. Individuell tilpassing er nødvendig for at alle elevar skal få eit likeverdig tilbod. Det krev at alle sidene ved opplæringa - lærestoff, arbeidsmåtar, organisering og læremiddel - blir lagde til rette med tanke på dei ulike føresetnadene elevane har."
 
Oppfylles dette i dagens skole? Er det slik at dagens læreplan, skolens ressurser og organiseringen av undervisningen legger til rette for tilpasset undervisning? Eller er det heller slik at felles lærestoff, aldershomogene klasser og små lærerressurser i størst grad ønsker å tjene landets økonomi? Hvem er det som tjener på dagens skole? De svakeste gjør det i alle fall ikke!
 
"Det svakeste ledd"
Dagens skole kan i mange tilfeller sammenlignes med Nrks program "Det svakeste ledd". Når forskningen viser hvor mye verdsetting av elevenes hjemmebakgrunn, lokalmiljø og interesser har å si for deres utvikling, hvorfor kommer ikke dette i større grad til syne i skolen?
 
Det er ikke vanskelig å se hvem politikere og representanter i ulike faggrupper har i tankene når de planlegger norsk skole. Det er i alle fall ikke folket, men kun deler av det. Hver faggruppe vil ha så mye som mulig av sitt fag med i læreplanen.
 
Det er således ikke elevene som står i fokus, men fagene. Da er det vanskelig å legge til rette for temaorganisering og prosjektarbeid, som fremheves som viktig i L97. Nettopp konflikten mellom generell og fagspesifikk del av L97, er det som vanskeliggjør tolkningen av L97.
 
I denne sammenheng er det all grunn til å applaudere at utdanningsminister Clemet har valgt å beholde den generelle delen av L97. Utfordringen vil ligge på hvor sterke føringer hun vil legge på de enkelte fagene. Det er her mye av skolens råskap rammer mange av elevene.
 
Uavhengig av politisk ståsted ønsker alle "gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn". Imidlertid klarer ikke dagens skole å oppfylle dette i særlig grad. Det kan både lærere med praksis i skolen og undersøkelser der det kommer frem at opptil 20 prosent av avgangselevene er funksjonelle analfabeter bekrefte.
 
Redselen for å nivåinndele elevene og organisatorisk differensiere undervisningen, har påført mange elever store lidelser. Dette er lidelser påført dem gjennom å få skoletaperrollen, Adhd-diagnostisering, teoridrukning og devaluering av elevenes sosiokulturelle bakgrunn.
 
Thomas Nordahl (2002) skriver om hvor viktig det er at læreren verdsetter eleven og hans bakgrunn. Dette gjelder både norske og utenlandske minoriteter. Ved å trekke frem lokalmiljøet og gå fra det kjente til det ukjente, vil elevene lettere klare å identifisere seg med skolens innhold. Kanskje vil dette veilede skolen til å se behovene til hver enkelt elev. Da ville vi kanskje unngå at elever på ungdomstrinnet ikke kan lese, skrive og regne skikkelig.
 
Det er fullstendig uforståelig at elevene skal utsettes for et fagstoff og lærebøker de ikke er i stand til å lese og forstå. I tillegg er det ingen tvil om at en nærmere gjennomgang av dagens lærebøker ville avdekke at pensum ligger langt utover majoritetselevenes utviklingsnivå.
 
Atferdsproblemer og motstand i skolen kan ha ulike årsaker. Men de er uansett ikke bare å finne i "ungdommens råskap". Det er nemlig ikke annet å forvente enn at en skole som i stor grad fraviker fra elevenes hverdag, vil by på problemer.
 
Produsenter - ikke bare konsumenter
Nils Christie (1973) ser for seg en skole som samarbeider med og løser problemer i lokalmiljøet, slik at barn og ungdom blir produsenter - ikke bare konsumenter. Barn og ungdom er praktisk talt utelatt fra arbeidsliv og demokratiske prosesser. Derfor får de også i liten grad satt skolens innhold inn i en praktisk ramme.
 
Elevene lærer matematikk på skolen, men kan ikke regne ut om de får riktig beløp igjen på butikken. De leser litteraturhistorie, men kan ikke skrive en skikkelig jobbsøknad. Ungdom eksamineres i norgeshistorien, men får ikke delta i valg. Paradoksalt nok reagerer vi like fullt når de samme ungdommene avstår fra å stemme fire år senere.
 
Idealet må være en skole som klarer å motivere elevene til innsats, uten bruk av karakterer og ytre motivasjon. Elevene må se relevansen av det de lærer i forhold til fremtidig liv og arbeidskarriere. Skolen som oppbevaringsanstalt må avskaffes. Alle må trives på skolen, enten man er renholder, lærer eller elev.
 
Skolen må bli en del av livet og lokalsamfunnet, slik Tom Tiller (2002) beskriver i sin bok "Den andre dagen". Ved å kombinere teori og praksis vil redusere skoletretthet, motstand og diagnostisering av "vanskelige" elever. Sykdomsstempelet må overføres fra elevene og over til skolen som institusjon.
 
Den dagen vi klarer å sette skolen inn i et helhetsperspektiv, vil vi kunne se tilbake på dagens fagfragmentering med gru. Skolen er avhengig at et paradigmeskifte, slik at alle elever kan verdsettes for sin unike kompetanse.
 
Alternativet er råskapens skole, som daglig reproduserer nye vinnere og tapere!  
 
Kilder:
Christie, Nils, 1982. Hvis skolen ikke fantes. Oslo: Universitetsforlaget.
Nordahl, Thomas, 2003. Eleven som aktør. Oslo: Universitetsforlaget.
OECD, 1988. Review of Educational Policy in Norway. Examiners Report and Questions. Paris:
OECD
Tiller, Tom, 2002. Den andre dagen: det nye læringsrommet. Kristiansand: Høyskoleforlaget.