Skolens kamp mot "de små bjørnene"

Innen norsk skole og undervisningsvesen registrerer vi en stadig dypere kløft mellom politisk-pedagogisk tåketale og pedagogisk virkelighet.

Norge er på bunnivå i ulike internasjonale kunnskapstester med følgende bakteppe: skoler nedlegges, skolebygninger forfaller, skoletretthet, vold og mobbing blant elevene øker - ja, selv en lærer ble trukket ut i sneen og fikk juling av en 15-årig elev ved Tingvold videregående skole på Nordmøre for ikke lenge siden. Alt dette får den gamle latinskolen med Alexander Kiellands ord "Mensa rotunda, sa lille Marius og døde" til å blekne fullstendig.

Hva har så dyrerikets "små bjørner" med alt dette å gjøre? Jo, "de små bjørnene" er en metafor hentet fra Jens Bjørneboes "Frihetens øyeblikk", og kan utlegges slik, med vårt tillegg, til Fredrik Wandrups definisjon i boken "Jens Bjørneboe - Mannen, myten og kunsten" (Gyldendal Norsk Forlag, s. 160):

"’De små bjørnene’ ligner mennesker i et hvilket som helst vestlig land. De er stort sett smålige og selvgode borgere som lever sine liv på gigantiske livsløgner". Hos norske skolepolitikere må denne livsløgnen være en illusorisk klokkertro på at serien av raskt på hverandre følgende og ikke skikkelig utprøvede papirreformer skal forbedre skolen. Noe reformene ikke har gjort. Jevnfør det horrible gap mellom den lovsungne kvalitetssikringen og vårt bunnivå i de nevnte internasjonale kunnskapstester.

I et intervju med Haagen Ringnes på TV uttalte Jens Bjørneboe før han døde at skulle han skrive romanen "Jonas" om igjen, så ville han ha skrevet den to ganger så sterkt!

Vi sukker i vårt stille sinn og nærer et dessverre forgjengelig håp: Gid Jens Bjørneboe hadde levd i dag og opplevd dagens skolepolitiske villnis og blindeveier. Da ville hans samfunnsstormende dikteriske talent virkelig ha rystet "de små bjørnene".

I motsetning til denne dokumenterte pedagogiske vrangsiden som vi alle leser og hører om med tragisk oppmerksomhet i våre medier, har Kristin Clemet (H) som ypperste talskvinne for "bjørnene" utbasunert at Norge når det gjelder undervisning og lærerkapasitet likevel ligger på verdenstoppen. Hvordan kan hun hevde dette? Hvorfor er det så en stigende misnøye blant motiverte elever og velkvalifiserte lærere, som for de sistnevntes vedkommende gleder seg til de blir 62 år og ønsker førtidspensjon? Skolen er en katastrofe, uttalte professor Unni Wikan i et intervju med Dagbladet 9.januar.

Med bakgrunn i 17 og 32 års undervisningspraksis i ungdoms- og videregående skole samt oppdrag for det gamle Forsøksrådet for skoleverket og Rådet for videregående opplæring (RVO), tør vi mene at de undertegnete er meningsberettigete i den pågående skoledebatten.

Det er etter vår mening et skrikende misforhold mellom en substansløs skolepolitisk retorikk og den faglig-pedagogiske hverdag i dagens norske skole!

En lærer i barne- ungdoms- og videregående skole som trives og er frisk og rørig, ønsket tidligere å holde på så lenge som mulig. Så er ikke tilfelle lenger på en skole der undervisningspersonalet dynges ned av møter, direktiver og tomme reformplaner.

Hadde vi to undertegnete hatt politisk makt, noe vi ikke har, ville vi stilt følgende krav til utnevnelse av undervisningsminister og hans/hennes nærmeste departementale medarbeidere: Solid utdannelse i realfag, samfunnsfag eller filologi med minst 10 års praksis på et eller annet undervisningsnivå. Dette er i dag ikke tilfelle, og derfor går det galt. Vi er kommet i en tragisk situasjon der pedagogisk erfaring tørner sammen med politisk makt, og vi på grasrota er taperne.

Hvis vi kunne fått våre politiske myndigheter til å begripe at fremtidens Norge ikke bare ligger i U-hjelp og forurensende oljeboring, men i en resultatrettet investering i unge menneskers utdanning med økt yrkesmessig kompetanse som siktemål, da ville vi ha kommet et olympisk skritt videre.

Språkfagene, som de undertegnete representerer, svekkes timetallsmessig, historie og flere av realfagene likeså. Til dette kommer de mange, og for flere elever verdifulle, valgfagene (teaterkunnskap, litteraturkunnskap, psykologi m.fl.) som er blitt fortrengt av datafagene med meget kostbart utstyr. Konsekvens: Undervisningen strømlinjeformes og forringes.

Hvordan er det våre politikere tenker, hvis de, noe direkte sagt, i det hele tatt tenker?

Det samme med sykehus- og omsorgssektoren. Gamle og syke mennesker lider. Flere sykehus trues med reduksjon i kapasitet og nedleggelse. De gamle har gjort sin samfunnsmessige innsats, de unge skal overta. Begge grupper neglisjeres, ikke på papiret, men i vår begredelige virkelighet.

Mange kritiske røster har reist seg, blant på kronikkplass i Aftenposten. Jeg nevner i fleng Reiulf Steens kronikk "Å danse tango med Kristin Clemet", sekstenåringen Sindre Skredes "Hvorfor er norske elever svake i fag og på topp i bråk?" og Aud Hvervens "Avskjed med en skole styrt av "besserwissere"og deres lakeier" (av "de små bjørnene" altså, vår tilføyelse). Vi har her å gjøre med tre vektige og tankevekkende innlegg i en sterkt påkrevet norsk skoledebatt.

Som to av Norges dårligste byråkrater er det likevel vårt inderlige ønske at de nevnte innlegg, og forhåpentlig flere med dem, vil vekke våre slumrende skolebyråkrater og bringe oss ut av den surrealistiske Kafka-verden som norsk skole befinner seg i i dag.