Skolen og psykiatrien

For å sikre et best mulig tilbud til denne gruppen må skolen trekkes inn som en naturlig samarbeidspartner. En stor del av barne- og ungdomstiden tilbringes på skolen. Skolen er ikke bare et sted hvor de unge skal tilegne seg kunnskap. På skolen legges også grunnlaget for det sosiale nettverket. Der avtales ulike aktiviteter etter skoletid og hvor de skal møtes.

Mens de venter på psykiatrisk behandling forventes det at de unge skal følge undervisningen på skolen og delta i fritidsaktiviteter sammen med venner på samme måte som før. Men mange opplever at mye av tiden går til å gruble over problemene. Det blir usikkerhet i forhold til når de kommer inn til behandling, hvor lenge den varer og om det vil gå ut over skole og fritidsaktiviteter.

De får ikke overskudd til å delta på de ulike arenaene. Å trekke seg tilbake til en ”trygg verden”, er en strategi som blir brukt for å takle problemene som har oppstått. De blir tilskuer til scenariet som utspiller seg på skolen og i venneflokken. Følelsen av å være annerledes blir større og de blir lett sårbare i forhold til hvordan de blir vurdert av de andre. Løsningen for disse kan derfor bli at de avslutter skolegangen fordi de ikke mestrer den situasjonen som har oppstått.

Ved innleggelse, utskriving og oppfølging er det flere instanser som er inne i bildet, både sykehus og helse- og sosialtjenesten. En like naturlig samarbeidspartner bør også inkludere undervisningsetaten og den enkelte skole.

Lars Grue (2001) har i sin undersøkelse om funksjonshemning og livsvilkår innhentet informasjon om lærere som kom på besøk på sykehuset eller hjem til eleven når de var borte over lengre tid. På den måten blir kontakten med skolen opprettholdt.

Han legger til at det er lærerens holdning og atferd som er avgjørende for om eleven føler seg integrert i skolehverdagen (s. 83). Undersøkelsen som Kåre Heggen og Tormod Øia presentert i boken ”Ungdom i endring. Mestring og marginalisering”, viser at det å være flink på skolen står sentralt i de unges vurdering av seg selv og venner.

Dette viser at de fleste unge er klar over at gode karakterer er et av flere elementer som teller i kampen om linjevalg og høyere utdanning. Når skolen blir trukket inn i samarbeidet vil de negative konsekvensene av et lengre fravær bli redusert. Eleven vil bli fulgt opp og gjennom oppfølgingen vil også relasjonen til skolen og klassen bli opprettholdt.

Det har betydning for om eleven klarer å holde progresjonen i forhold til skolearbeidet. Oppfølgingen vil også gjøre det enklere for eleven når han eller hun skal tilbake til den ordinære klasseundervisningen.

Nils Eckhoff (2001) skriver i boken ”Einskapsskolens historie i Norge” at vi i prinsippet skal ha en skole som er optimalt tilpasset en enkelte eleven. Det betyr at et samarbeid skal foruten å gi et helhetlig tilbud også gi grunnlag for å opparbeide rutiner og prosedyrer som kan brukes senere.

Det skal sikre at alle de involverte parter vet hvilke oppgaver de har slik at de unngår at flere instanser utfører de samme oppgavene. Fokus bør legges på hvilket opplegg eleven skal ha, hvor raskt det kan settes i gang, hvor tett oppfølingen skal være og hvem som skal være kontaktperson mellom sykehus (herunder lege), helse- og sosialetaten og skole.

En måte å gjøre dette på er å lage en individuell plan for eleven. Ved å involvere eleven i utformingen av planen får de innflytelse på sin egen situasjon. I de tilfelle hvor eleven er for ung, eller for syk, skal de foresatte trekkes inn i utformingen av planen. Hensikten med planen er at den kan forandres underveis slik at det hele tiden tas hensyn til den enkelte elev sin situasjon.

Skulle det bli nødvendig kan partene innkalle til møte og i samarbeid med eleven og foreldrene gjøre endringer i planen. Da tar de vare på eleven og foreldrene gjennom hele prosessen og sikrer at inn- og utskrivingsfasen blir så smertefri som mulig.

Artikkelforfatteren er prosjektutvikler og samfunnsviter ved Mental Helse Norge, regionkontor Molde.