Skole er ikke idrett

• Øyvind Brandt er leder av Folkehøgskoleforbundet

Presidenten i Norges Svømmeforbund Per Rune Eknes tegner et voldsomt rosenrødt bilde av toppidretten i Norge når han i Aftenposten søndag 2. mars under vignetten «Idrettsrøsten» mener at skolen skal lære av toppidretten. Han trekker fram delingskultur og toppsatsing som han mener samtidig gagner bredde. Men så enkelt er det ikke. Idrett og skole er to vesens forskjellige ting.

For det første skal alle barn og unge gjennom en skolegang for å kunne dannes til deltakere og borgere i vårt samfunn, lokalt, nasjonalt og globalt. Å drive med idrett er frivillig. Det er langt fra alle som skal eller ønsker å drive med idrett, færre på et konkurranseplan, selv om mediene kan gi dette inntrykket.

Videre vet Per Rune Eknes og jeg og de fleste andre at frafallet fra idretten er stort, spesielt når konkurransen blir mer alvorlig i tenårene og få viser seg å være gode nok. I samfunnet bestreber vi oss for at alle gjennomfører et grunnskoleforløp og helst også gjennomfører videregående skole.

Konkurransen og ressursbruken for å nå toppen for noen relativt få er enorm, sterkt støttet av media. Dette vet vi fører til juks i form av doping, kampfiksing og maktspill. Vi vet at det finnes, og som i alle andre sammenhenger ser vi kun toppen av isfjellet og vil aldri få vite den hele og fulle sannhet om omfanget. Vi vet at konkurransefremmende måling og veiing også i skolen fremmer juks, både blant elever og på institusjonelt og politisk nivå.

Det finnes flere idrettssyn enn vi kan få inntrykk av gjennom Eknes korte innlegg, akkurat som det finnes ulike skole og danningssyn.

At PISA og desslike ikke skal bestemme, og at vi kan videreutvikle vår delingskultur kan vi fort enes om. Men det er ikke likegyldig hvilket grunnsyn som ligger i bunnen av det vi deler.

Skole kan per definisjon aldri bli perfekt. Jeg vet likevel at virkelig mange både innenfor og utenfor skolen er stolte av den norske skolen. Men da ikke ut fra en idrettsmetafor og med konkurransemennesket og konkurransestaten som danningsideal, men det hele, integrerte mennesket som med mot og entusiasme, uavhengig av evner og anlegg skal delta på lik linje med sine medmennesker inn i bæredyktige og demokratiske fellesskap på alle plan, privat og i samfunnet, inkludert næringslivet.