Sj-lyden – en språklig kannibal

Hvorvidt det er den ene eller andre generasjonen som har slurvet seg fram til utrydding av kj-lyden, om det er faktorer av nevromuskulær karakter og/eller manglende fonologiske ferdigheter, støynivå eller lignende, kan sikkert diskuteres.

På 1970-tallet ble elever som erstattet kj- med sj-lyden i Oslo henvist til logoped. Denne form for erstatning ble karakterisert som uttalefeil og ble korrigert.

Jeg husker fremdeles et butikkbesøk en gang mellom 8. og 19. januar midt på 1970-tallet da jeg fikk et velmenende råd fra betjeningen om å vente til den ”sjuende” januar for da begynte salget.

Som logoped erfarte jeg senere at tilsvarende fenomen forekom sjeldnere blant elever i Stavanger. Det som etter hvert viste seg i Stavanger, var imidlertid at elevene snudde fenomenet på hodet. Istedenfor å si skinn for kinn, sa de kinn for skinn. De sa kju for sju, kjerf for skjerf osv. Og vi logopeder som trodde, og hadde lært, at det rent nevromuskulært var vanskeligere å uttale kj-lyden enn sj-lyden!

Utover 80-tallet avtok henvisningene for korrigering av denne uttalefeilen både i Stavanger og i landet for øvrig. I Stavanger ble det ”kult” å ”skjøre inn på Kjell og sjøpe kjololade”.

Tekstbehandlingsprogrammet reagerer med røde bølger under to av ordene i forrige setning: sjøpe og kjokolade. Ordene skjøre og Kjell er aktuelle ord i norsk skriftspråk og går klar. Det ville også ordet Shell ha gjort, men ikke skjøpe/sjøpe, -foreløpig.

Men hva med det omvendte fenomenet, når sj-lyden uttales som kj-lyd, når skjerf uttales kjerf? Skal det bli tillatt å skrive både skjerf, sjerf og/eller kjerf for det klesplagget vi har rundt halsen.

Det er vel ingen selvfølge at det er bokstavene for kj-lyden som skal utslettes. Flere steder på Vestlandet forekommer kj-erstatning for sj-lyden. Så dere som i framtiden skal styre norsk rettskriving:

Er det en selvfølge at det er kj-ordene som skal vike? Hva skal vi tenke omkring det motsatte fenomenet. Skal kj-ordene eller sj-ordene vinne kampen i ordbøkene?