Seniorsaken for respekt og verdighet

Journalister i den tabloide presse synes å være enstemmige i forhånelser over et initiativ som de betrakter som 68-generasjonens siste sprell for å kave til seg enda mer av samfunnets goder. Hva har kjendiser med 8-millioners inntekt å klage over, bortsett fra at de er blitt seniorer? 
 
Jeg kikker innom noen leserspalter i landets aviser og ser at innleggene der, stort sett fremført av unge mennesker, dreier seg om "de rike kjendisers opprør", og utgangspunktet for en fruktbar diskusjon er dermed helt forskrudd. Men mon ikke Hilde Haugsgjerd med sin tabloide og populistiske hjerne for en gangs skyld har bommet i sin forhåndsbedømmelse av hvilket standpunkt som vil "gå inn" i befolkningen? 
 
Seniorsaken samler tilslutning, og da bør man kanskje være forsiktig med de lettvinte og parodierende utsagnene. Når Dagbladet til og med mener at Keiko er en sak for Seniorsaken, håner man på grensen til det sårende, og det blir en kraftig bekreftelse på at Senioraksjonen faktisk er viktig.
 
Det har gått meg fullstendig hus forbi at Seniorsaken skal kjempe for enda mer av samfunnskaka til feite førtiåringer som nå er blitt overmette femtiåringer og kjempedigre sekstiåringer. Det jeg har hørt, er at de har satt søkelyset på respekt og verdighet.
 
Det behøver nødvendigvis ikke å belaste denne berømte samfunnskaka som alle skal spise av, tvert imot vil kanskje kaka bli litt større, hvis det er slik at vår "lagdeling" av menneskeheten medfører tap av ressurser og kompetanse. 
 
Jeg husker fra visa om genser'n te'n Johansen der en setning har brent seg fast: "Men Johansen var ikke fatti', hans aktiva var han sjæl". Det er kanskje denne kapitalen, denne delen av samfunnskaka, som bør stå i fokus. 
 
Når en kleskjede ikke vil ha avdelingsledere som er over 36 år, begynner forretningslivet å ligne mer og mer på en fotballklubb, og det blir etter hvert ganske mange i dette samfunnet som ikke kan bli avdelingsledere. De får kanskje ikke engang sitte på benken, om de aldri så mye besitter en stor menneskelig kapital.
 
Respekt og verdighet. Det er ikke et nytt fenomen Seniorsaken blåser liv i. Egil Skallagrimson var en stor og mektig mann, den mektigste på Island - inntil han kom i senioralder, mistet synet, ble skrøpelig til beins, tumlet om og trillet over ende. Da opplevde han det forsmedelige at respekten var forsvunnet blant hans nærmeste, alle lo av ham. Til og med kvinner lo av ham, ja, enda verre: tjenestejentene, slavene, lo av ham. 
 
Det var den største fornedrelse en vikinghøvding kunne oppleve. Jeg sitter med en følelse av at vi bærer kulturen med oss gjennom tusenårene. På Skallagrimsons tid het vi ikke seniorer, men "omegdir manna", unyttige mennesker.
 
Verdighet og respekt? Det er neppe noen som oppfatter ordet "kårkall" som en hedersbetegnelse. Han deler skjebne med Skallagrimen. Men holder vi oss til kulturen og historien, skal det kanskje ikke stikkes under en stol at den odiøse klangen som blir tillagt ordet kårkall, skyldes en maktposisjon. 
 
Egil Skallagrimsom ble stablet på beina og dro til tinget og avsa dommer og forlik, bestemte liv eller død for islendingene. Han så ikke, han kunne knapt stå på beina, men makten var ubeskåret. Sjuende far i huset i folkeeventyret gir en grotesk fremstilling av mange eldre mennesker, men forteller også om et makthierarki .
 
Har vår norske kultur forandret seg? Ja, utvilsomt. Markedsliberalismen og kapitalismen farer stygt åt med menneskene. "Den sterkestes rett" er liberalismens kjernedevise, og "den sterkeste" er det reklameguruer og rating-eksperter som plukker fram for oss.
 
De som påstår at eldre mennesker fremdeles har makt, tar grundig feil. Kårkallen har for alltid tapt sin rett. Det er helt i orden at vi ikke har makt over andre, over familien, over samfunnet. Men vi har tapt makten over eget liv. Det er ille. Vår skjebne ligger fullstendig hos Gud Faders høyre hånd: Saksbehandleren. 
 
Jeg tror dessverre ikke vi kan gjøre noe med det. Det har alltid vært slik, det vil alltid bli slik. Det nye er at vi i dag blir eldre så fort at vi ikke vet helt om det. Når seniorgrensen er senket helt til 36 år, blir vi en stor gruppe som er "omegdir manna", og behovet for saksbehandlere og nye ugjennomtrengelige saksbehandlingsregler blir enormt. 
 
Slik jeg har forstått Seniorsaken, vil de arbeide for å øke respekten og verdigheten. Det er en svær jobb, de har en mektig motpart. Jeg tror ikke de greier det. Vi er krokete i knærne og lut i ryggen, og det er til å le av. Og man må heller ikke overdrive troen på at vi sitter inne med så enormt mye ressurser. Vi kan kanskje klaske inn et innlegg i "Utdanning" i ny og ned, men ellers må vi jo få lov til å sitte ned og være pensjonister.
 
På en utflukt med mine pensjonistvenner kom vi til Afrodites kilde, et hellig sted, der vi fikk vite at ved å bade i denne kilden, ville vi bli ti år yngre, og da hørte jeg en dame som ropte: "Nei, ikke tale om at jeg vil bade her, for da må jeg kanskje på jobb igjen!" Det er også en side av saken, retten til å innse at kapitalen er oppbrukt. 
 
Skal jeg bestemme noe? Jeg hørte den beste begrunnelse for Seniorsaken fra en barnehage i Bodø som var opptatt av saken. Jo, de syntes absolutt at de eldre skulle få være med å bestemme, "for de skal jo dø snart, og vesst de ska bestemme nåkka, så må de bestemme det no, for når de e dø da kan de jo ikke bestemme nåkka". Godt å vite at vi har støtte!