Sats på utenlandsekskursjoner

Dette er situasjoner som vi aldri vil kunne gjenskape i klasserommet. Dessuten kan jeg ikke tenke meg noen bedre måte å realisere kompetansemål og intensjoner i læreplanen på.

Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjells bestemmelse om at ”elevar eller deira føresette ikkje kan bli pålagde å dekkje kostnader som gjeld skuleturar” er nok godt ment; vi skulle gjerne sett at skoleturene var gratis for elevene. Men i praksis betyr dette kroken på døra for alle slags ekskursjoner, for i disse innstramningstider er det ingen penger å hente på skolebudsjettet.

I samme innlegg i Fredriksstad Blad den 14.2. d.å. skriver Solhjell videre: ”Det er framleis høve til å samle inn pengar til ei klassekasse gjennom dugnad, kakelotteri og kronerulling. Ein kan òg samle inn pengar frå elevane så lenge dei ikkje blir pålagde å betale, men det er viktig at alle får vere med på den aktuelle turen uavhengig av betalinga. Ved innsamlinga må ein syte for anonymitet så langt det er praktisk mogleg for å unngå press til betaling”. Dette skulle være en presisering fra kunnskapsministerens side. Kan han ha tenkt på utenlandsekskursjoner i videregående skole?

En tur til Nice koster ca. 5000.- kr. Denne summen dekker reise, kost, losji, 5-dagers språkkurs, busskort og ekskursjoner. Det er klart at det er mange penger, og at flere familier kan føle seg presset. En fordel er imidlertid at planleggingen av en slik tur starter ca. et år i forveien, slik at elevene i god tid får anledning til å vurdere om de kan delta eller ei. Den bindende påmeldingen skjer rundt 1.10., ca. et halvt år før avreise.

Det er lett å være enig i prinsippet om at alle elever skal få mulighet til å delta på en ekskursjon. Min erfaring er at mange elever i videregående skole har økonomisk mulighet til å delta. Jeg har også ved flere anledninger hjulpet elever med svakere familieøkonomi å søke fylket om økonomisk støtte til en slik tur. Samtidig har jeg sett flere eksempler på at elever ønsker å prioritere annerledes. Mange er dessuten opptatt med ulike aktiviteter på hjemmebane, og velger ganske bevisst ikke å bli med. Bør ikke elevene selv få velge dersom det gjelder turer med en ukes varighet?

Jeg håper framtidens elever vil kunne få de samme muligheter til å delta på utenlandsekskursjoner i språkfagene som vi har hatt i norsk skole så lenge jeg kan huske. Lykkelig var jeg da jeg for 35 år siden fikk mulighet til å være med fransklæreren til Paris. For meg ble det begynnelsen på et livslangt forhold til fransk språk og kultur.

Da Bård Vegar Solhjell tiltrådte som kunnskapsminister i fjor høst, ble jeg positivt overrasket over at han med én gang nevnte fremmedspråkene som et viktig satsingsområde i skolen. Nå får han sørge for at fremmedspråkene får den plassen de fortjener. Det innebærer bl.a. at myndighetene bevilger nødvendige midler, slik at skolene får handlingsrom til å skape varierte undervisningssituasjoner. Ikke et vondt ord om dugnad og kakelotterier, men når det gjelder utenlandsekskursjoner i videregående skole, er ikke slike aktiviteter tilstrekkelige. Skolen må gis gode økonomiske rammevilkår. I mellomtiden må vi kanskje akseptere at foreldre og foresatte får dekke kostnadene? Vi lærere er noen tålmodige sjeler. Vi venter fortsatt på at noen av ordene skal bli til handling, og at kunnskapen skal få et anstendig løft.

(Innlegget er forkortet)