Samhandlingsreformen, samfunnskontrakt for flere læreplasser og rekruttering til helsearbeiderfaget

• Finn Thoresen er ATV i Akershus fylkeskommune

Samhandlingsreformen legger vekt på tidlig innsats, forebygging, samhandling og koordinering innen helsevesenet. Intensjonen er god, men det er et spørsmål om tempo og bruk av virkemidler som f.eks. ansatte i sektoren.

Det kommer nå en eldrebølge, samtidig som livsstilssykdommer øker i omfang. Målsettingen med reformen er bl.a. å øke livskvaliteten og dermed dempe veksten av bruk av helsetjenester.

Det er en forutsetning at reformen ikke skal innebære ekstrautgifter for kommunen. Samhandlingsreformen er også en kommunehelsereform som styrker forebygging, fokus på kompetanse, bedre lokale tjenester, vektlegger forskning og utvikling samt bruk av frivillige organisasjoner.

At kommunene trenger nok sykehjemsplasser er en viktig spørsmålsstilling. Like viktig er spørsmålet om bemanning.

Samfunnskontrakten for flere læreplasser er et tiltak i denne forbindelse. Målsettingen er en økning på 20 % flere læreplasser i 2015 enn i 2011. For helsefagets del er dette altfor lite.

Helsefagarbeideren er en etterspurt gruppe innenfor Samhandlingsreformen. Det utdannes i dag altfor få helsefagarbeidere for å dekke behovet. Arbeidsplasser for helsefagarbeidere dekkes i dag delvis opp av ufaglært og/eller utenlands arbeidskraft. De fleste mener vel at så viktige arbeidsområder ikke må overlates til ufaglært arbeidskraft. Import av arbeidskraft skaper umiddelbart etiske dilemma. Land vi importerer helsefaglig arbeidskraft fra, trenger selv denne arbeidskraften.

Ifølge myndighetene bør det utdannes 4500 helsefagarbeidere pr år. Herav regner man med 3000 voksne og 1500 unge. I 2011 var det til sammen 2060 som gikk opp til fagprøven i helsearbeiderfaget, altså under 50 % av behovet.

De fleste kommunene utdanner i dag ikke nok helsefagarbeidere til å dekke egne behov. Hvor skal da den utdannete arbeidskraften komme fra?

Det er i dag for lite læreplasser for helsefagarbeidere, og det er også for få søkere på vg2 helsefag. Løsningen er altså ikke så enkel som å øke antallet læreplasser. Ungdommen må motiveres gjennom konkrete tiltak til å søke seg til faget. Stikkord til hvorfor det er så få søkere kan være: dårlig lønn, små stillingsbrøker og ubekvem arbeidstid.

Helsearbeiderfaget er et typisk voksenfag. De fleste som søker seg dit er voksne damer. Den tidligere hjelpepleierutdanningen var et skoleløp over 3 år med mye utplassering i bedrift. Helsefagarbeideren er et lærefag i 2 + 2 modellen, 2 år i skole og 2 år i bedrift. For voksne søkere til faget er praksiskandidat den beste løsningen. For å ta fagbrevet som praksiskandidat kreves 5 års relevant arbeidspraksis og vg3 eksamen i teori. Med så små stillingsbrøker som det ofte er i helsefaget, vil det ta svært mange år før man får lang nok yrkespraksis til å kunne gå opp som praksiskandidat. Kunne det derfor kanskje være en idé å gjøre helsearbeiderfaget om fra et lærefag til et skolefag som hjelpepleier var? Voksne vil mye lettere kunne skaffe seg yrkeskompetanse i faget ved å gå på kveldsskole eller andre voksenopplæringstiltak samtidig som de er i arbeid i helsevesenet, enn ved å skaffe seg 5 års relevant yrkespraksis og en skriftlig eksamen i tillegg.

Stortingsmelding 13 Utdanning for velferd foreslår en vekslingsmodell, som antagelig ligner på dual – systemet som er mye brukt i Europa. Det virker som en god idé for innholdet i læretiden, men den løser ikke alene problemet med lavt antall søkere og lavt antall læreplasser. Den gjør heller ingen ting med praksiskandidatene, som kanskje er det største problemet.